Skip navigation

 

§;§;ð<RB?N§; † q q q q q §;† † ~ – Û¼; ¿1¿1¿1q ¢ † ~ † – ¥;¿1q ¥;¿1¿1† † ¿1~ r

pÕY>”ÐÉ ” / ¿1¥;Ò;0<¿1 ?!1ˆ ?¿1š š † † † † ¿1®
?† m;8q q ¿1q q q q q §;§;š š ä

~ ¤ ©1 š š ~
EDVARD MUNCH

Peter Watkins

Det måtte en misforstått og paranoid britisk venstreradikaler til for å
lage stor film om vår største kunstner noensinne.I sin nesten tre timers
lange “dokumentariske rekonstruksjon” av Edvard Munchs tidlige års
prøvelser i liv og på lerretet, gir Peter Watkins oss en svært personlig
skildring i et uhørt potent hybrid-format.

Den dramatiserte dokumentaren er løst basert på Munchs dagbøker og
historiske fakta, presset sammen i repetive mønster av traumer og
besettelser rundt kunstnerens evige tematiske syklus eros, sykdom og død,
og spritet opp med innskutte fiktive intervjuer og drømmeaktige loops fra
sentrale hendelser i Edvard Munchs liv, var i sin tid tiltenkt krinken. Med
en klar parallell til kunstnerportrettets egen historie, den unge Munchs
tålmodige kamp mot datidens naturalistiske og fornuftsorienterte kunstideal
og smaksherredømme, var oppdragsgiveren på Marinlyst på ingen måte imponert
over resultatet. Komme her til landet og lage film om selveste Edvard
Munch, (hardt prøvet)nasjonal hjørnestein og kulturell eksportartikkel
nr.én! Det er en oppgave som i det minste fordrer bruk av profesjonelle
skuespillere såvel som en historisk riktig språklig fremstilling. Det het
da visselig “sprog” og ikke “språk” på kunstnerens egen tid, til tross for
at det nettopp, som en stilistisk analogi til Munchs bruk av anakronismer
henimot oppløsningen av tid og rom, er selve poenget.

Det er ikke vanskelig å forstå at Watkins finurlige bruk av amatører i
improviserte intervju-sekvenser, med direkte dialog med kamera og med klar
allusjon til den yngre søsterens “kamerabevissthet” i Munchs klassiske
Døden I Sykeværelset, ble forvekslet med hobbyregissørens utilsiktede
forglemmelser og minimale budsjett. I likhet med Munchs egne verker før det
endelige gjennombruddet og oppreisningen i hjemlandet, ble filmen støtt ut
i kulden og glemt. I den grad at deler av
filmens mange lydspor er ødelagte for godt. Du vet du er i Annerledeslandet
når en kunstners portrett av en kunstner på sitt aller beste, genierklært
av samtlige franske film-autoriteter og Bergman, men fotoansvarlig som i
dag jobber med David Lynch, først blir gjort tilgjengelig for publikum
drøye 30 år etter produksjonen fant sted. Godt det ikke skjer hver dag at
man finner en Munch blant Ola og Kari Dunk.

3:10 TO YUMA

James Mangold

Med mindre du allerede har merket det, i år er det western-revival på gang.
Etter noen tiårs dvale og et dusin mer eller mindre vellykkede forsøk på å
revitalisere og modernisere genren, er den klassiske westeren tilbake på
lerret, og hvorfor ikke da gjøre en
remake av en perle fra glansdagene? Kanskje litt feigt og uorginalt,
sier du, men husk endelig på at dette er en del av filmindustrien hvor
kunsterisk kredibilitet og nyskapning betyr fint lite i forhold til et
godt utført håndverk som ærbødigt støtter seg til tradisjonen og den
strenge tematiske malen. Man kan selvfølgelig undres over hvor mange
bøker og filmer det er mulig å presse ut av en mytologisk kjerne som i
virkeligheten ikke strakk seg utover 10 år engang, men formelen virker
tilsynelatende fremdeles godt nok til at verden vil ha mer full Texas
i velkjent stil. Dessuten gir det en mulighet til å rette opp genrens
ufortjente rykte som grunn underholdningsfilm med forslitte
stereotyper og naiv heltedyrking, ofte kort og godt avskrevet som
kulturimperialisme. Sannheten er at mange
av westernfilmens klassikere, med “HIGH NOON” fra gullalderen som godt
eksempel, har vært grovt undervurderte i forhold til psykologiske
dybde, relasjonsskildringer og sosiopolitisk subtekst. Min påstand er
at høydepunktene fra denne genren har tålt tidens tann bedre enn
brorparten av de velkjente “seriøse”(les:pretensiøse)
sosialrealistiske dramatiseringer fra samme tid, både hva intelligens
og eleganse angår.
“3:10 to Yuma”, som er en remake av Delmer Daves film fra 1957, gir
oss nok eksempler på at drama i det ville vesten også kan være rik på
psykologisk dybde og skarpe personskildringer. Det er lett å merke
regissør James Mangolds bestrebelser på å lage for å lage western på
den gamle skolens vis, hvor alle toner av psykologisk,erotisk eller
politisk art snarere antydes enn utheves, men han kommer ofte til kort
i forhold til orginalen i subtilitet og sparsommelig fortellerteknikk.
Til hans forsvar, er det sikkert en vanskelig oppgave med to såpass
sterke og karakteristiske skuespillere som Russel Crowe og Christian
Bale i hovedrollene.Som filmens to motsatser, henholdsvis skurk og
helt, er begge dømt til å gjøre mye ut av seg, uavhengig av handlinger
og antall replikker. De gjør de til gangs og med en glød og intensitet
så gripende at filmen faktisk når enda høyere opp i min bok.

DYKKERKLOKKA OG SOMMERFUGLEN (LE SCAPHANDRE ET LE PAPILLON) Julian Schnabel

Dette er en etterslenger fra fjoråret vel verd å få med seg. Med det
gamle filmåret på avstand nok til å revidere sin egen oppsummering,
vil undertegnede gå så langt som å hevde at denne livsbejaende franske
perlen så absolutt hører hjemme i det øvre sjiktet av listen over de
beste filmene produsert i 2007.
Regissør Julian Schnabel har i begge sine to foregående filmer fortalt
usedvanlige historier fra virkeligheten om enkeltindivider og artister
som, mot alle odds og på mirakuløst vis, trosser sine livs største
hindringer og tvinger viljen gjennom alle stipulerte grenser. Som en
løvetann som nekter å la selv flere lag med asfalt holde den tilbake
fra å strekke seg etter solen i full blomst. I “Basquiat” skildret
Schnabel kunstnerkollegaen Jean-Michel Basquiats kamp mot egen
stoffavhengighet og outsider-tilværelse, og i “Before Night Falls”
følger han den homofile kubanske dikteren Reinaldo Arenas egen
beretning om sitt livs mange prøvelser mot sensur, diktatur og
trakassering. “Dykkerklokka Og Sommerfuglen” er nok en historie som
priser, for å låne en filmtittel fra en HELT annen sammenheng,
“Triumph Of The Will”, og stikker seg ut som den sterkeste og mest
oppsiktsvekkende av de tre biografiene.

Filmen forteller den sanne historien om den forhenværende redaktøren
for franske ELLE, Jean-Dominique Bauby, som plutselig og helt uten
forvarsel rammes av et slag som gjør den vellykkede mannen lam fra
topp til tå og ute av stand til å kommunisere med omverden. Innestengt
i en usynlig dykkerklokke ut resten av sitt liv, med hele sitt indre
livs påtrengende kraft i behold.
Etterhvert oppdager han at det venstre øyelokket, i skarp kontrast til
resten av hans paralyserte kropp, fremdeles kan beveges på og ved
uunnværlig hjelp fra språkterapeuter og pårørende forteller han sin
siste historie. Formidlet til omverdenen gjennom det venstre øyets
blink satt inn i alfabetisk system, som en sommerfugl som tar farvel
med sin siste sommers lykke, gir han sin sterkt gripende historie som,
tre dager før hans egen død, endte i bokutgivelsen “Le Scaphandre et
le Papillon”. Schnabel er stilsikker og fantasifull i sin skildring av
den personlige tragedien som ved viljens grenseløse kraft forvandles
til en siste triumferende seier, og hjelpes forøvrig godt på vei av
særdeles gode skuespillerprestasjoner og Janusz Kaminskis kreative og
smakfulle kameraføring.

SPIDERWICK CHRONICLES

Mark Waters

Detter er et av få tilfellene hvor man som kritiker tvinger seg
selv til å se og vurdere en film på andre premisser enn sin egen smak.
Til tider er det en oppgave man godt kan være foruten, men som
intellektuell øvelse og faglig utfordring er den ikke uten gevinster
for egen del og indirekte kanskje også publikum. Her dreier det seg i
første rekke om kua som etter beste evne forsøker å ikke glemme sine
dager som kalv, hente frem den lille rakkeren man etter sigende, bak
alle lag og år med sosialisering og karakterdannelse, fremdeles har et
eller annet sted langt der inne.
Hvis ikke dette stopper kjeften på gjennomsnittsbarnet i minst
halvannen time, er det all verdens grunn til bekymring og mistanke
rundt den lille podens helsetilstand eller oppdragelse. Hadde jeg vært
far, hadde det slik sett vært enda lettere å god for “Spiderwick
Chronicles”, som absolutt er en billig og hensiktsmessig måte å få
fred under middagshvilen eller fotballkampen på.. Uten å være noe
orakel på fantasy, skulle jeg mene at filmen på ingen måte nærmer seg
genrens ubestridte mesterverk, “Ringenes Herre”, eller, hater å måtte
si det, “Harry Potter”. Det kan man strengt tatt heller ikke forvente,
vi snakker tross alt om 2 av filmhistoriens mest vellykkede
filmatiseringer eller filmer overhodet, i hvert fall skal man holde
seg til besøkstall, økonomiske kalkyler og antall spin-off-effekter. I
forhold til mer moderate prestasjoner som “The Golden Compass” eller
“Narnina”, skulle den, i story, effekter, narrative hooks og
rolleliste, utvilsomt tåle sammenligning og vel så det. Du skal i
hvert fall ikke tro på bestefars innbitt(r)e overbevisning om at alt
var så mye bedre i gamle dager, for dette er et godt stykke i riktig
retning fra min barndoms store fantasy-suksess “Never Ending story”.

CARAMEL

Nadine Labaki

Film fra Libanon er ikke hverdagskost. Personlig kan jeg knapt
nok huske å ha sett en eneste film, og garantert ingen av nevneverdig
kvalitet som i tillegg IKKE omhandler regionens evige krigshelvete man
for lengst har fått mer enn nok av, i virkelighet som i fiksjon. Det
var faktisk et svært så befriende aspekt ved filmopplevelsen å for en
gangs skyld bli spart for Beiruts skyggesider, til fordel for lett
fordøyelig såpeopera med en skjønnhetssalong i byens sentrum som
backdrop. Her ligger det nesten ene og alene et godt argument for å se
filmen; settingen er skremmende lik en tilsvarende fra vår vestlige
verden og kan kun bidra til å gjøre avstanden kortere og fordommene
færre.
Vi følger fire kvinner, som alle jobber ved samme frisørsalong, og
dere respektive livs innslag av gleder og sorger, på arbeidsplassen, i
trafikken og på hjemmefronten. Regissør, smellvakre Nadine Labaki,
spiller faktisk hovedrollen selv og i motsetning til aktuelle
has-beens som Eddy Murphy og Sylvester Stallone, klarer hun seg
strålende på begge sider av kameraet. Plottet inneholder en finstemt
mengde melodrama og feelgood, smakfullt skildret med farger
selvbevissthet. Det er som om Pedro Almodovar skulle gjort remake av
“Kvinner På Randen Av Nervøst Sammenbrudd” , på mindre puls og med
lavere støynivå, ribbet for alle sine campe innslag av kinky
preferanser og freakshow.

THE EYE
David Moreau og Xavier Palud

Om det er de kreative kildene som kollektivt er i ferd med å løpe
tørre eller kun en trend i filmverden, nå går det jaggu meg sport i
remakes. Rundens andre omtalte innslag på feltet, “Funny Games”,
kunne man strengt tatt vært foruten fordi den ligger uhyggelig nær
originalen i handling og dramaturgi og det har verken blitt lagt til
eller trukket fra. I tillegg snakker vi også om samme manns signatur
på begge filmene. Neste remake i ilden er betraktelig mer ambisiøs i
sin bearbeidelse og oversettelse, hvilket faller seg mer naturlig for
2 amerikanere som tar seg mål å lage catchy , underholdende og
selvsagt salgbar skrekkfilm for Hollywood ut av semi-obskur horror
signert brødreparet Pang fra Hong Kong.

The Eye er en remake av det mer tradisjonelle slaget, nærmere
bestemt slutter den seg til rekken av asiatiske grøsser-perler
gjenskapt med Hollywoodfilmens attributter og redusert spillelengde og
gjerne også omskrevet handling og dialog hvis det skulle passe seg slik.
Ofte har resultatet vært så som så, for ikke å si så dårlig at vi godt kunne
klart oss uten. Selv “klassikeren” som sparket i gang hele tendensen,
The Ring, er i sin amerikanske utgave en langt blekere og mindre
fryktinngytende filmopplevelse enn dens japanske originalen.

Med alt dette i bakhodet pluss et kneppe bilder fra Jessica Albas
mindre vellykkede øyeblikk på film, går du ikke nødvendigvis til
kinosalen med vyer om å bli særlig skremt. Genrens store fordel er at
filmens primære funksjon og hensikt er lett å etterprøve for
tilskueren: her er det snakk om det kontante skrik eller det
utilsiktede hopp i kinostolen der og da, ikke karaktersetting i
etterkant av “fordøyelsen” eller analysen. Ok, skjønner innvendinger
mot Jessica Albas åpenbare rolle som markør og trekkplaster for
kino-mobben, men så hun gjør jobben på kurant vis, skal ikke jeg
kritisere henne veldig for å vise hud i dusjen i et par sekunder av
spilletiden. Jeg skrek, hoppet og svettet. Det samme gjorde samtlige
tilskuere i salen, uavhengig av kjønn og alder. Kompisen min og ca 5-6
andre forlot filmen midtveis, og det var ikke fordi den var kjedelig.
Trenger jeg si mer?

FUNNY GAMES US ( REMAKE )
Michael Haneke

Michael Haneke er muligens en fantasifull sadist for alt en stakkar
vet. Det kunne unektelig ha vært en forklaring på årets remake av sitt
eget mørke og uhørt konfronterende mesterverk fra 1997, “Funny Games”.
Personlig tror jeg fremdeles det hele kan knyttes til edlere motiver
enn de fleste i samme bransje ( eller rase ) kan vise til. Det er
mulig å forestille seg at det brechtianske prosjektet Haneke
iverksatte med Funny Games i 1997 fremdeles er viktigere enn det
meste annet. Da originalen opprinnelig skulle skytes i USA og ikke
Østerrike, er det mulig regissøren tenkte seg dette som et estetisk
alibi for å kunne slippe filmen løs en gang til, for et større og enda
mer relevant publikum for en film som tross alt kan leses som en
skarpsindig kommentar til Natural Born Killers: vold i virkelighet,
media og kunst og tilskuerens egen rolle og ansvar i denne sammenheng.

Haneke ønsket seg en film som, i motsetning til Natural Born Killers
eller klassikeren A Clockwork Orange, ikke gir sin tilskuer noen vei
utenom en konfrontasjon av filmens grunnleggende spørsmål og moralske
implikasjoner, like lite som noen retrett-mulighet hvis fiksjonen
røyner på og ting blir ubehagelige. Du tvinges til å reflektere over
hva som skjer eller skal skje,
Østerrikeren går sin egen orginal nøysommelig etter i sømmene, scene
for scene – som om det nettopp var et poeng å ikke miste en eneste
detalj i oversettelsen. Resultatet er en enegget tvillingbror fra
helvete, påtvunget visse fysiske forandringer, deretter sendt over
Dammen for å spre guffe og brutalt kjipe vibber blant folk og fe.
Filmskaperen har tilsynelatende, tross Naomi Watts og Tim Roth på
rollelisten, gjort sitt ytterste for å ende opp med en versjon like
foruroligende og sjokkartet som forløperen. Et ubehagelig deja vu for
den som allerede har fått med seg orginalen, og har du ikke sett noen
av dem vil du garantert eksponeres for inntrykk du kanskje ikke burde
møte mentalt uforberedt til. Tro meg, jeg har sett staute sterke men
følsomme karer bryte sammen på søndagen som følge av påkjenningene
Haneke påførte dem i løpet av filmens snaue 2 timer

Vi kommer til stadighet tilbake til Hanekes forestilling om fiksjonen
som noe annet enn opium for folket, snarere en kilde til engasjement,
bevisstgjøring av egen rolle og eget ansvar. Kunst SKAL gjøre vondt,
forstyrre sinnsroen, forklundre selvbedraget og selvtilfredsheten, for
å kunne stimulere et iniatiativ til forandring. Denne fiksjonen tenkes
å være røff og ubehøvlet og av en lite diplomatisk sort, og tar aldri
det minste hensyn til dine illusjoner, nervøse mage eller
reservasjoner mot film som avsluttes like nådeløst, håpløst og
meningsløst som livet selv. Michael Haneke har spesialisert seg på
spillefilm som nekter sine tilskuere synke ned i selvtilfredshet og
likegyldighet foran sine audiovisuelle tablåer eller flykte inn i en
passiv rolle. Sitter du der og tror vel om menneskeheten, det motsatte
kjønn eller mulighetene for fred i verden? Kom deg ut av ditt
patetiske og feige skinn og kom deg i arbeid med noen smertefulle
betraktninger rundt eksistensens dunkle tomrom og alle fremvekster og
manifestasjoner dette hule helvete er skueplass, beitemark og slagmark
for!

I ånd og misjon har alle hans filmer vært krevende, hardkokte og
insisterende dystopier gitt et nærmeste ubegrenset dramatisk
spillerom, og forsøkes aldri bortforklart, forenklet eller, via den
rasjonelle analyse, gitt et skinn av kontroll. I “Funny Games” hånes
denne vilje til sannhet og søken etter forklaringer og rasjonelle
løsninger på spørsmål som vi vegrer oss for å tro at ikke har en
konkret fasit.Brechts tanker om kunstens funksjon har utvilsomt påvirket
denØsterriske filmskaperen mer enn noen annen i denne sammenhengen.
Artauds radikale tanker om sitt grusomme teater, som skulle antenne
sitt publikum henimot sosial kollaps, har vel på tilsvarende måte vært
en kilde til inspirasjon for Hanekes kompromissløse arbeidsfilosofi og
metodikk.

27 DRESSES
Anne Fletcher

Man får ikke gå helt fri denne måneden heller for kynisk og platt
søtsuppe kokt på et tema jeg personlig har fått mer enn nok av. Det
man eventuelt har av drømmer og tilløp til fetish på området giftemål,
står i stor fare for å ryke når som helst etter en film som “27
Dresses”. Så jeg må i hvert fall, i romantikkens navn og med
umiddelbar virkning, slutte å søke innblikk i et av kulturlivets og
samfunnets mest spekulative kollektive fenomen, en institusjonell
anakronisme som på film og i virkelighet er gjennomsyret av usunn
interesse og grunnleggende dårlig smak. Bare sjekk ut de 27
bryllupskjolene som filmens oppofrende og dumsnille nek(Katherine
Heigl) har samlet seg opp. Et ubarmhjertig studium i grellhet, visuell
disharmoni og grenseløs vulgaritet.
Pyntet med absurde innslag som veikro-besøket som etter 5 minutter
ender med at den bryllupsfikserte hovedpersonen og hennes helt av en
bryllupsspaltist går fra konseptene i dans og sang på bord og stoler,
til en usannsynlig lite fengende evergreen fra jukeboksen, og etterpå
hylles av en samlet veikro som rockestjerner fra en fremmed galakse.
Det er da virkelig vel fortjent, Herr og Fru Gemenhet.
Bryllup er tydeligvis et tema med pornografiske kvaliteter i sin total
lammelse av dømmekraft og forstand hos sine giftesyke offre.. Det er
helt og holdent tilstrekkelig at man bruker ordet, med hele dets
uvilkårlige magi, noen stygge kjoler og noen drepende kjedelige
sosiale situasjoner, så er du der. Bryllup is best, fuck the rest.
Akkurat som menn ser wcet t-shirt-konkurranser uten det minste
forbehold eller krav til noe som helst utover at ingrediensene pupp +
gjennomsiktig stoff + vann (og kanskje minst 1 pils ) er lagt frem for
nærmere granskning for svette og opphissede blikk, med tilhørende hoi,
skrål, applaus og griseprat.
På en lignende måte kommer snufsingen og hulkingen alltid hakk i hel
med bryllupssekvenser på film. Som man bejubler og begjærer enhver
barm i våt t-shirt, sipper man til gullmedaljen hver eneste gang noen
i menneskerasen får på seg den grusomme finstasen og går nedover
kirkegangen

XXY
Lucia Puenzo

Overbevisende og vakkert utført debut fra Lucia Puenzo, som da skriver
seg dermed
inn i den nye bølgen av argentinsk film jeg personlig gjerne ser mer
av. Filmen forteller
historien om hermafroditten Alex som får føle på kroppen, bokstavelig talt,
hvilke komplikasjoner det nødvendigvis må føre med seg. Når du
selv sitter og klør deg i hodet og lurer om du skal omtale individet
som han, hun eller det, shemalen
eller the chick with dick, tar du etterhvert inn en viss empatisk
forståelse hvordan livet, i primære
henseende som identitet,seksualitet, følelsesliv og sosialt samvær, må
være får en hvis kropp befinner seg
i kjønnsmessig mellomtilstand.
Storylinen drives elegant og stilsikkert frem av en sparsommelig men
følelsesrik dialog, akkompagnert av vakre
tablåer av forlokkende argentinsk natur, over og under vann, i lange
meditative shots som ofte bader i
en kanskje litt for enkel symbolikk. Den narrative linken til sjøen er
Alexs´far, som jobber som marinebiolog, noe som
gir Puenzo gode påskudd til å kle dramaturgien i vakre maritime
eksponeringer som samtidig gir tilgang til et rikt
aresenal av metaforer. Dette er filmatiske kvaliteter filmen har til
felles med mange andre av de nyere
filmene fra Argentina, som gjør at det faktisk er mulig å snakke om
New Argentine Cinema. Lucia Puenzo har
definitivt potensiale til å komme ut som en av de flinkeste, og har
allerede med dette staket ut en god retning for videre
satsing.

WALKER TEXAS RANGER: “The Fourth Season.”

Jeg har så langt tilbake minnet kan huske hatt sterke innslag av
mainstream og lavkultur i min diett av musikk, film og for den saks
skyld kunst. Til dags dato står jeg inne for de aller fleste av disse
referansene, fra KISS og deres simple og kyniske cockrock til b-film
av sorten Chop-socky eller 80-tallets tilsynelatende utømmelige
reservater av horror og splatter. Av relevante serier til
sammenligning for Walker Texas Ranger, har jeg en liste mer enn lang
nok, og kan i farten nevne kanoniserte navn som Miami Vice, Bundy,
Beverly Hills, Baywatch og O.C. Følgelig kan jeg vanskelig beskyldes
for åndssnobberi eller forakt for det glattpolerte, manufakturerte og
hyperkommersielle av tv-produksjoner.
Men dette er kanskje et av de mest motbydelige eksemplene på vulgær
sammenblanding av ukultur og (a)moral vi kjenner. Jeg har alltid, så
godt som det har latt seg gjøre, styrt unna denne selvforherligende
skjeggapen og Jesus-skikkelsen i skinnvest med “a rangers pride”,
stjernen som befester lovens tilstedeværelse og bærerens status som
autoritet og håndhever og boots. Men skal man skal tåle inderlig vel
den ukultur som ikke rammer en selv?
Chuck Norris eller Walker Texas Ranger er en fyr som benytter enhver
anledning til flashe sine makeløse triks og repertoire av
fighter-moves, til alles dikterte og betalte glede og beundring. På
spanejobb i en av seriens episoder setter han seg ubeskjedent til å
lese boken “Timeless Wisdom”, som skjegget i tillegg mumler frem
“…is written by Chuck Norris…” og smiler bredt i sin skamløse
kjærlighet til seg selv. Walker er mannen som først gir deg en
oppvisning i kampkunst, konsekvent med seg selv i sentrum og med
heldigst utfall, deretter et lynkurs i slavemoral og skinnhellighet.
Her kommer anledningen, rosinen i denne hatefulle anmeldelsens
sprekkeferdige pølse, til å sitere min fiktive Chuck Norris-linje, i
sitt alter ego Walkers dårlig fremførte patos, ” I´m bad with the bad,
rough with the rough and tough with the toughest.”
Serien er dømt til å smake den delen av Amerika vi IKKE elsker:
sørstatsrettferdighet, evig frelse på postordre og på tv,
pseudo-reaksjonært tankegods og den etiske beskaffenhet som bidrar til
å forme den inngrodde skepsisen og det intense hatet som rettes mot
alt som faller utenfor bondetampen og cowboyens toleranse-horisont,
det være seg narko, manglende kjennskap til kampsportslig fair play,
radikale og kritiske individer eller krefter, frikere, nyreligiøse,
dagdrivere og andre utskudd som ikke ønskes plass hans visjon om det
amerikanske samfunnet. Hadde det ikke vært i beste sendetid, også for
hans sikkert største gruppe av fans-barna, hadde han sikkert lagt til
niggere, homoseksuelle og sikkert også Mõtley Crûe. Jeg ser heller
ikke bort fra at dette er en mann som ved gitte anledninger på
nattestid trekker den hvite kutten av apemannsoppsynet og brenner kors
sammen med resten av jaktlaget.

TRUE ROMANCE

Tony Scott.

Et hyggelig gjensyn med en film jeg snakket varmt om da den kom, noe jeg
nå absolutt ser all grunn til å gjøre igjen. Dette er da manuset til den da
ikke fullt så kjente og lovpriste Quentin Tarantino, noe man i re trospekt,
etter å ha gjort seg kjent med hans nærmest oppskriftsmessige måte å lage
film på, merker etter få sekunder inn i filmen. Åpenbare selvbiografiske
trekk, som hovedpersonen Clarence Worley(Christian Slater) som drømmer seg
bort i chop socky og kvinnebryst i skjønn forening, stuck med en dead
beat-jobb og beskjedne prospekter for en fremtid. Der var også Quentin en
gang i tiden, inntil han dro maksimal nytte av sin kumulerte kjennskap til
god og dårlig film, dro ut den gangbare essensen(vold,våpen,drugs,vakre
kvinner,70s sleaze, utbrodert vittig dialog) og laget film det strengt tatt
var vanskelig å mislike. Denne formelen har han holdt fast ved, noe han har
alle gode grunner i verden, dvs. penger og berømmelse, til å gjøre. Jeg vet
at jeg kaster en brannfakkel i det jeg innrømmer at personlig kan jeg styre
min entusiasme for Tarantino. Ja men, er ikke”Pulp Fiction” verdens beste
film? NEI, det er den så langt derifra og fuck off til deg også. Grunnen
til at jeg liker denne såpass godt, sett bort fra at store deler av A-laget
på skuespillersiden for herrer er med, er vel at Tony Scott står for regi
og gjør det på sitt glatte men stilsikre vis. Som sagt er det en tøff jobb
å avskrive en film med navn som Dennis Hopper, Christopher Walken, Gary
Oldman og Val Kilmer på 1 2 3 så jeg er glad jeg slipper. Patricia
Arquettes rolle som hore (ved navn Alabama) er også en ting verd å nevne.

HOW SHE MOVE

Ian Iqbal Rashid

Dansefilm er tydeligvis på mote igjen. Det er i hvert fall den andre
jeg ser i dette embete på under et halvt år. Men for alt jeg vet, har
genren kanskje vært der siden Fame og skredet av hesblesende
steppende, dansende, hoppende og, til tider, provoserende
livsbejublende film på begynnelsen av 80-tallet. Jeg kjenner min
filmhistorie godt nok til å vite at det startet lenge før den tid
også, ikke minst må denne typen film ses i sammenheng med revy,
cabaret og ikke minst en genre jeg, helt mot min vilje takket være min
mor, tidlig ble gjort fortrolig med, musicalen. Det var fra dag én,
husker ikke om det var “Sound Of Music” eller “Hair”, noe med det
dramaturgiske konseptet som gjorde at jeg hadde vanskelig for å ta
fiksjonen, historien og rolletolkningene inn. Hvem det nå enn var som
kom opp med det, vedkommende skal ha honnør for det uhyre absurde
tilsnittet; vi er egentlig midt inne i en slåsskamp, fillene
fyker,servise knuses, folk går ut av sine gode skinn, hatet strømmer
på og alt er polsk riksdag men HEI! La oss ta en liten pause fra
tumuluttene og ta en liten sang, danse i ring, danse på vegger og det
som er, i strigente formasjoner og under beihard koreografi, så tar vi
blodbadet etterpå. Nå er ikke dettte noen musical, men du får hele
tiden følelsen av at det hele går på skinner i den grad at du nesten
skimter skyggen av den høyenergiske koreografen som, utenfor
kamereavinkel vel og merke, pisker alle mann inngående for at alt
“skal sitte”. The show must go on. Et annet aspekt ved dansefilmen er
at den, sett bort fra “Flashdance” og “Dirty Dancing”, er veldig usexy
i all sin kjernesunnhet og danssende livsutfoldelse. Det hjelper på at
handlingen er lagt til min pilgrimsby Detroit, men det er vel så godt
som det eneste positive jeg har å melde om dette her.

SOLSIKKENES NATT ( LA NOCHE DE LOS GIRASOLES )
Jorge Sánchez-Cabezudo.

Enhver runde med filmanmeldelser burde hatt en film som dette. Som
gulrot, til inspirasjon og ikke minst personlig glede og utbytte. Det
er nettopp da man skjønner at man faktisk gjør en ganske så lystbetont
jobb i forhold til jævelen som springer rundt fra bystyremøter til
vielser hos byfogden for en eller annen lokalavis i utkantsnorge.
En annen ting å glede seg over ved denne filmen er
overraskelsesmomentet. Jeg har selvsagt sett det man strengt tatt, for
å leve opp til sine forholdsvis strenge krav til skolering og faglig
tyngde, bør ha sett av spansk film, og noe av det har sågar også falt
i smak og man har latt seg begeistre en liten stund for så å klø seg i
hodet å lure på hva som egentlig var så bra at det rettferdiggjorde
opphausingen og hypen. Slik hadde jeg det bl.a. med Almodovar, det
kanskje mest kjente spanske navnet i filmsammenheng. Intet vondt om
den mannen eller noen av hans filmer, men det er heller ikke det
første navnet på dine lepper når filmklassikere skal diskuteres. Det
finnes selvsagt unntak. Som Julio Medem,Víctor Erice, Juan Carlos
Fresnadillo og, for min del, først og fremst Luis Buñuel. Sistenevnte
navn, det eneste spanske på stjernehimmelen i filmuniverset mitt,
holdt sitt hus og virke i Paris i en meget viktig periode i
modernismens kulturhistorie, noe jeg som frankofil velger å kreditere
Frankrike og ikke Spania. Nåvel, poenget var at jeg overhodet ikke var
forberedt på at denne filmen skulle holde et så høyt kvalitetsnivå, på
alle sett og vis, som den faktisk gjør. Den ennå fortsatt unge og
ferske regissøren Sánchez-Cabezudo spås herved en gullkantet fremtid
hvis han fortsetter å lage film som dette.

Det er vel på sin plass å namechecke begrepet “film noir”, i den grad
du kan se for deg hvordan det kan utspille seg på den bokstavelig talt
gudsforlatte spanske landsbygda. Filmen åpner beinhardt og bekmørkt
med nyheten om drapet på en ung kvinne hvis lik blir funnet i en seng
av solsikker, vi følger deretter gjerningsmannen, en omreisende
salgskonsulent for et firma som selger støvsugere myntet på
industrielt bruk, og overværer at han nesten får voldtatt og knertet
nok en kvinne. Samtidig følger vi også speleologisten, hulespesialist,
Esteban på vei til oppdrag i det som etterhvert viser seg å være samme
område. Sánchez-Cabezudo utviser uhyre sofistikerte grep hva narrativ
struktur angår, og går i dette henseende det meste du har sett av film
som gradvis vever flere ulike historier sammen for så å møtes mot
slutten. Ti tross for den dunkle innledningen, slår ikke filmen meg
som “mørk” eller “hard”, snarere elegant, stemningsfull og rik på
vakre mellommenneskelige spill.

KUNG FU PANDA

John Stevenson og Mark Osborne.

Animasjon er ingen fetisj eller noe interesseomårde for meg personlig.
Mange hevder, tydeligvis, at det i et utsagn som dette impliseres en forakt
for det såkalte “barnet i oss”, en psykologisk og intellektuell gestalt det
godt skal la seg gjøre å bevise er ånden eller spøkelset av det ene og
samme barnet du engang var. Et menneske liker å leke, og det gjør det fra
dag 1 og mer eller mindre frem til det dør, skjønt formen i de fleste
tilfeller, minus den psykisk UTVIKLINGSHEMMEDE og hos folk som Hulk Hogan,
sjelden forblir den samme. Vi kaller det utvikling eller progresjon, eller
la oss være storsinnet og bruke det mer nøytrale begrepet “forandring”, og
de som forstår seg på slike størrelser mener visstnok at det er en
forutsetning for å ivareta en vesentlig del av spenningen og gleden ved
det. Det sier seg selv: Is, brus og Walt Disney er vel og bra alt sammen
men hadde du vært stuck med dem som dine eneste kilder til stimulans til du
ligger der og, for å parafrasere Munch på dødsleiet, råtner i en stank av
død og fordervet menneskekjøtt, hadde du garantert gått lei. Lenge før du
strengt tatt kunne karakteriseres som voksen.

Det store MEN er at denne DreamWorks-produksjonen er ganske så fet, selv
for en fyr som kan finne på å benytte såpass mye plass og energi på å
slenge dritt om animasjon som genre som meg. Historien, som benytter det
samme trylleformularet som mainstream kung fu/karate/boxing/action type
“Rocky” eller “Karate Kid” i narrativ struktur og fortellerteknikk,
utspiller seg i et animert Kina og en dal hvis innbyggere består av
forskjellige kjære og kjente dyr med ulike liv, gjøren og laden og sosial
status. Den rundmagede og matglade pandaen Po piskes rundt til å selge og
servere nudler i familiegeskjeften, skjønt i sitt stille drømmer han om
kung fu og ikke hemmelige nudler-oppskrifter. Men etter en slapstick-killer
av en episode både han selv og alle andre tror er en grov feiltagelse og en
ren tilfeldighet, pekes han som panda fra klar himmel ut til denne kung
fu-skolens dalai lama, the “dragon warrior” og må etterhvert både gjennomgå
beinhard disiplin og trening og til slutt møte den fryktede Tai Lung i en
forrykende mano-a-mano for å beskytte dalen sin.

Usedvanlig rik detaljrikdom i animasjonen, som naturlig nok er inspirert av
den asiatiske visuelle tradisjonen i bl.a. manga, sparsommelig effektfull
bruk av farger og god vokal innsats fra et stjernelag det dessverre godt
skal gjøres å matche med thomas giertsen,kristoffer joner, pia tjelta og de
hvis stemmer står i fare for å dukke opp i den versjonen med norsk tale.
Forøvrig alltid kult å høre Carl Douglas´ “Kung Fu Fighting”, spør du meg.

HELLBOY 2: THE GOLDEN ARMY
Guillermo del Toro.

Det er svært gode tider for vellykkede comic-adapsjoner, og med
Hellboy 2 er det bare å slå fast at denne filmrunden definitivt står i
tegneserieheltens tegn. Innledningsvis må bemerkes at det er med stor
glede og, for all del, overraskelse å få en revival på sine store
helter fra guttedagene uten å måtte ty til den arkaiske og høyst
fetisherte papirutgaven. Comics? Man forsøker å være voksen, mann he
he.

Dark Knight og Hellboy 2 er ypperlige anslag for den kommende
filmhøsten. På grunn av alder og den nåværende nærmest okkulte
vekkelsesvibben i tidsånen, er det i første omgang lettest å holde
knappen på Hellboy 2. Den helvetiske backdroppen med referanser til
kanoner som Dante, Milton og Lovecraft, paranormale nazi-eksperimenter
og domdagstemning i lett “Sjunde Inseglet, Det”-style, er lett og
saftig bytte for egeninteressen og det pirrer sågar den sataniske
bevisstheten.
I tillegg er det en stor fryd å være vitne til stort skuespill på
kommersielt nivå, førsteklasses regi i grandiost format. Man skjønner
at samme mann er tiltenkt oppgaven å sette Tolkiens “Hobbiten” i
levende bilde, og i praksis spiser man jo da nesten kirsebæra sammen
med Peter Jackson. Historien har også en pseudo-nietzscheansk analogi
i sitt “det gode i det onde”, det menneskliggjorte ønsket om å gjøre
“noe godt”, selv om her er det snakk om å redde seg selv og hele
menneskeheten. Hellboy, eller bare HB(for å utkantsnorge-ramp som meg
selv til å trekke på smilebåndet), ligner, i motsetning til Dark
Knight, mer på oss alle, i sine små mennesklige gleder og sorger i
kjærligheten og på “jobb”, skjønt det er helvetes jobb ho ho. Har sånt
sett mer til overs for Batmans overmennesklighet men det er en helt
annen sak.

ELITE SQUAD: TROPA DE ELITE
Jose Padilha.

Beinhard sosialrealisme fra karnivalsparadiset Rio De Janerio som nok
en gang bekrefter at denne verdensdelen har mye på gang på filmfronten
, om ikke på å verne om menneskerettigheter og fair trial i
rettssystemet. Drøye tortur-sekvenser som sikkert støter den sarte
sjelen men så er da faen meg ikke virkeligheten nådig heller. Og aller
minst i de brasilianske favelaene, hvor sterkeste, grådigste og mest
hensynsløses rett rår grunnen og menneskelivet-eller verden betyr en
dritt i forhold til en outburst på funk party med gutta i gjengen.
Eller en misforstått oppfatning, en korrupt en, av hva som er riktig
og galt.

Historien er løst basert på en BOPE(Battalion For Special Police
Operations)-veterans blodstenka vitnesbyrd fra år i felten i
myndighetenes hemmeligstemplede krigføring mot dop industrien på alle
nivå. Og de kjenner ingen andre mål enn kaldblodig eliminasjon, i den
grad at du virkelig lurer på hva som er verst, problemet eller
motgiften.

Kontroversielt tema krever ofte en røff og grovkornet stil og filmen
kler derfor sitt håndholdt-kamera-cinema-verite format til det fulle
og er i effekt veldig hardhitting i sin nådeløse avkledning av samba
magiens mørkeste baksider i et, for å si det med Wannskrækk, i et
helvetes tempo. Mange stygge fyrer her og mange AG3 og det som verre
er. I can dig it. Der “City Of God” hadde et skjær av romantisk
nostalgi har denne først og fremst årgangsdarkness, og det er vel og
bra. Bon apetit. Tchau!

POOR BOYS GAME
Clement Virgo

Boksefilm til ettertanke er ikke hverdagskost. “Poor Boy´s Game”
kommer i så måte nærmere “Raging Bull” enn hva
Virgos foregående “Lie With Me”(2005) kom “Last Tango In Paris”. Om
ikke akkurat noen klassiker, leveres
her et kløktig moralsk drama om hevn, bot, raseforskjeller,vold og
rettferdighet.

White trash-bokseren Donnie Rose(Rossif Sutherland) kommer ut fra
spjeldet etter 10 års soning for en stygg voldsepisode mot
en svart tenåring. Med mye dritt i bagasjen,men med et oppriktig ønske
om å make things right. Den svarte befolkningen i hjemstedet Halifax,
med den
lettere stormannsgale og selvelskende proffbokseren Ossie Paris (Flex
Alexander) i spissen, er ikke like entusiastisk for løslatelsen og
tørster etter hevn for
Donnies ugjerning. Ossie satser på å drepe Donnie i ringen og med
menigheten i ryggen setter han opp kampen. Voldsofferets egen far,
Ossies gamle boksetrener og mentor George(Danny Glover) som nå pleier
den handikappede sønnen, er imidlertid ikke med på lynsje-stemningen
og ber Ossie avlyse kampen. Da hans ønske ikke tas til etterfølgelse,
ender han opp i den lettere ironiske situasjonen å trene mannen som
ødela livet til hans eneste sønn.

Rossif Sutherland gjør en svært overbevisende rolle som som Donnie og
ligner til tider kanskje mer på sin far Donald enn storebroren Kifer.
Danny Glover er som alltid gjennomsolid og kanskje filmens største
bragd på skuespillersiden. Hva manus og regi forøvrig angår, er filmen
kanskje en smule langtekkelig og litt klossete i sin dramaturgiske
kurve men Clement Virgo er likefullt på vei mot noe.

FLAMMEN OG CITRONEN
Ole Christian Madsen.

Danskene har fremdeles et meget godt grep om filmproduksjonen og man
blir som nordmann rent flau over å nok engang bekrefte hvor mange lysår
ligger foran
alle fåfengte forsøk her på vår egen siden av nordkalotten.

I den tilsynelatende ustoppelige strømmen av filmer og øvrige
artefakter av tåredryppende, nerverpirrende og hjerteskjærende
vitnesbyrd fra den andre verdenskrigen, har nok Danmarks andel av
historiene vært marginale. Personlighadde jeg nesten glemt at de i det hele
tatt var med på kalaset og kan, med hånden på hjertet og swastikaen, ikke
huske en eneste
godhistorie fra den kanten fra 1940-45. Takket være min egen fars
lettere morbide fetish på feltet, har jeg hørt mange av dem etterhvert
men tar gjerne flere, i hvert fall når de fortelles på en såpass spennende
og
velregissert måte som dette. Vi følger de fryktløse og barske
motstandsmennene Flammen(Thure Lindhardt) og Citronen(Mads Mikkelsen) og
deres
farefulle kamp mot nazi-okkupantene, skjønt der filmen raskt kunne
glidd over i et nasjonalt heltekvad i sort og hvitt, nyanseres bildet og
visker
sakte ut skillelinjene mellom riktig og galt, helt og skurk.

Dette må definitivt være en av de største satsningene i dansk film
noensinne, i research som kroner og øre, men det har da også båret
frukter av såpass høy kvalitet at det utvilsomt var verd hver tøddel.
Frembragende
skuespill og action på høygir. Det er et dejligt land, for fanden.

STEPBROTHER
Adam McKay.

Det lages til enhver tid en dårlig film, en helvetes vederstyggelig
komedie i Hollywood-format med utrangerte hasbeens siste
krampetrekninger i rampelyset. En siste joke, en siste fjert på
lerrete før de forsvinner ut i permanent obskuritet og glemsel til
evig tid. “Stepbrother” er en grov fornærmelse mot all verdighet og
intelligens. Lavpannet humor selv barn må få problemer med å svelge
eller, enda mindre, le av.

Filmen skisserer det usannsynlige scenarioet at det gamle paret Nancy
(Mary Steenburgen) og Robert (Richard Jenkins) gifter seg,
begge med hver sin godt voksne late og infantile sønn boende hjemme
hos seg, den ene styggere enn den andre(John C. Reilly) men begge
like dumme og strengt tatt tibakestående. De blir derfor, høyst
ufrivillig, stebrødre og havner under samme tak og helvete bryter løs.
Plotet går kort sagt ut på at 2 voksne menn, som begge nesten kunne ha vært
faren din, springer rundt og oppfører seg som tenåringer for ikke å si
barn: testikler gnis på tamtrommeskinn, banneorda hagler og du vil bare ut
av

kinosalen. Få slutt på det hele.
Den kan i beste fall leses som en lite morsom satire på den utvidede
ungdomstiden men for min del blir irritasjonsmomentene for mange. Og
det stygge trynet til John C Reilly er et jeg håper jeg aldri ser igjen, på
film eller bilde.

TILBAKE TIL BRIDESHEAD ( BRIDESHEAD REVISITED )
Julian Jarrold.

Det ligger en sval 90-talls revival i luften om dagen, og i filmverden
er kanskje dette et av bevisene for det.
Fra 1990 og utover kom en rekke britiske historiske kostymedrama,
filmatiseringer av mer eller mindre perler fra fra forrige
århundrers litteraturhistorie. De beste med Jermey Irons og de
dårligste med Hugh Grant. Emma Thompson var derimot med i alle,
rødtoppen med sin snerpete tilstedeværelse og sitt gravalvor. Tror du faen

ikke hun har lurt seg med i denne runden også, i en ellers forsåvidt
hederlig
rolle. Adel og kjærlighet, forbudte frukter og svik i fordums tider, du har
sett det mange ganger før og det pirrer egentlig fint lite annet enn
kjedsommeligheten. Vi er da transmoderne mennesker, for svarte, gi oss
noe annet enn dette påkostede og utspjåkete sølet med tørrvittig
dialog på oppstyltet høytidelig engelsk, gamle dagers koketteri og romanse i
forviklingar. Ok, filmen foretrekkes fremfor tvserie-utgaven, fordi
den komprimerer den bortkastede tidsbruken til et minimum, lidelsene til et
humant
nivå. Allikevel blir du sittende å se på klokken. Og det er aldri et særlig
godt tegn.

DER BAADER MEINHOF KOMPLEX
Uli Ede

Den nyere tyske historien har noen ytterst skamfulle kapitler å svare
for. Hvis man da ikke skal kjøre seg fast i
den første og utvilsomt verste hengemyren av ugrei tematikk, 2
verdenskriger og navnet Adolf Hitler, skjedde det forøvrig også saker
og ting i landet i løpet av 70-tallet som det fremdeles er sårt for
tyskeren å snakke om.
I årene da “radikal” i Norges sosiopolitiske fargeskala var å lenke
seg sammen, i busserull eller samedrakt,mot vassdragsutbygging og høre
på Vømmøl, sprengte en liten bygerilja menn og kvinner i Berlin
varemagasiner i lufta, likviderte politikere og næringslivstopper,
kapret fly og spredde kvalme og uhygge. Det hele under påskudd, i
manifestform og ved stjernejournalisten Ulrike Meinhofs penn, av
klassekamp og et nødvendig væpnet oppgjør mot fasciststaten
foreldregenerasjonen aldri kvittet seg med.Uli Edes filmatisering av
Stefan Austs bestselger fra 1985 formår, i likhet med boken, å
fortelle selve historien på nøytralt og spennende vis, som ikke
uventet gjør seg såpass bra på film at dette lett kunne ha vært en
Hollywood-produksjon. Når man i tillegg hyrer det som kan krype og gå
av kjente tyske skuespillere, er den til syvende og sist vanskelig å
mislike, for en fyr som meg.

Men de store og virkelig interessante spørsmålene som reiser seg når
man går inn i et stykke nyere vestlig historie såpass fascinerende som
dette, som beveger seg langt under overflaten av de mange hendelsene
fra 1968-1978, vil Ede konsekvent ikke konfrontere eller spekulere i,
og dermed sitter man igjen med noe ikke fullt så spennende som f.eks.
Fassbinders 2 innspill i debatten, “Deutchland Im Herbst”(1978) og
“Die Dritte Generation”(1979). Men folk i disse dager er kanskje ikke
så veldig hyppe på å gå lengere inn i denne bekmørke materien, noe jeg
så absolutt kan respektere: Både verden og filmen gikk videre.

SAW V
David Hackl

Dette er i substansen så dårlig og tendensiøs film som det overhodet
lar seg gjøre å lage pr. idag, og man kan bare rive seg i håret å spørre

hvorfor ingen har kastet seg på bremsene før det gikk så langt som dette.
Problemet med en butikk eller INDUSTRI som dette, er at, vel vitende
om at den foregående suksessen ennå dirrer svakt i menigmanns
kinobevissthet, det alltid ligger en fristelse i å drive melkekua til
den aller siste dråpen er sugd ut, med blodsmaken i kjeften.
Filmhistorien tyter over av lignende eksempel, med kanskje
“Politiskolen” som styggeste tilfelle, og det blir neppe bedre så
lenge ikke grådigheten blir det. Man kunne bare ønske seg et minimum
av skam og et snev av yrkesstolthet opp i det hele.

“Saw” var i likhet med “Hostel” ikke uten nyhetsverdi da de
revitaliserte og utbroderte, i blodig detalj, fetisjerte
tortur/volds-segmentet av skrekkgenren. Det var som om den gode gamle
Motorsagsmassakeren ble ispedd snuff-lignende eksesser i lemlestelse
og menneskeslakt, på høyeste psykologiske intensitetsnivå og etter
alle bokens triks hva spenningskurve og plot angår. Dessverre er det
nesten alltid slik med denne typen film at, om ikke produsenten
kjenner sin besøkstid og begrensning, burde i hvert fall du gjøre det.

Australia har jevnt over hatt et godt år for både smalfilm og mainstream.
Razzle Dazzle er vel strengt tatt noe midt i mellom, skjønt dens lek med
virkelighet og fiksjon i utgangspunktet trekker den mer mot kunst enn mot
Hollywood. Den fiktive dokumentaren om dansekonkurranser for barn utspilles
allikevel på såpass mange nivå at her burde nedslagsfeltet være sjeldent
stort for en mockumentary å være. Dette skyldes vel først og fremst det
enkle faktum at alt du ser i løpet av spilletiden gir mening selv uten
mening; dans er nå engang gjenstand for en umiddelbar mennesklig
fascinasjon som hverken spør etter sammenheng eller krever forståelse. Slik
sett kan Razzle Dazzle på sitt mest grunnleggende fysiske nivå
karakteriseres som en hyllest til dansen på linje med Fame eller Billy
Elliot. Har du folk i bevegelse, selv til deadpan-80s soundtrack, litt
slapstick og melodrama er du ikke nødvendigvis veldig langt unna en film
som vil fenge barn og musical-hysteriske mødre.

Filmens “merverdi”, potensielle årsaker til at kanskje selv den strengeste
filmsnobben fremdeles henger med, ligger i den estetiske øvelsen som
uavbrutt pendler mellom fakta og fiksjon, på film og i virkelighet. Du skal
ikke ha lang sosial fartstid, mange filmer eller episoder av Seinfeld på
samvittigheten før du skjønner tegning i det hesblesende handlingsforløpet
og filmens mange larger-than-life karakterer, som den maniske husmor som
lever for og igjennom datterens hardt innøvde dansetrinn men til slutt
bryter sammen i sinnsrobønn. Men for alle som har fått med seg det
autentiske realityshowet fra samme miljø eller tilsvarende, er ikke
spranget større enn at det tidvis er duket for giftig satire som får selv
en blasert nihilist som undertegnede til å trekke på smilebåndet.
EDVARD MUNCH

Peter Watkins

Det måtte en misforstått og paranoid britisk venstreradikaler til for å
lage stor film om vår største kunstner noensinne.I sin nesten tre timers
lange “dokumentariske rekonstruksjon” av Edvard Munchs tidlige års
prøvelser i liv og på lerretet, gir Peter Watkins oss en svært personlig
skildring i et uhørt potent hybrid-format.

Den dramatiserte dokumentaren er løst basert på Munchs dagbøker og
historiske fakta, presset sammen i repetive mønster av traumer og
besettelser rundt kunstnerens evige tematiske syklus eros, sykdom og død,
og spritet opp med innskutte fiktive intervjuer og drømmeaktige loops fra
sentrale hendelser i Edvard Munchs liv, var i sin tid tiltenkt krinken. Med
en klar parallell til kunstnerportrettets egen historie, den unge Munchs
tålmodige kamp mot datidens naturalistiske og fornuftsorienterte kunstideal
og smaksherredømme, var oppdragsgiveren på Marinlyst på ingen måte imponert
over resultatet. Komme her til landet og lage film om selveste Edvard
Munch, (hardt prøvet)nasjonal hjørnestein og kulturell eksportartikkel
nr.én! Det er en oppgave som i det minste fordrer bruk av profesjonelle
skuespillere såvel som en historisk riktig språklig fremstilling. Det het
da visselig “sprog” og ikke “språk” på kunstnerens egen tid, til tross for
at det nettopp, som en stilistisk analogi til Munchs bruk av anakronismer
henimot oppløsningen av tid og rom, er selve poenget.

Det er ikke vanskelig å forstå at Watkins finurlige bruk av amatører i
improviserte intervju-sekvenser, med direkte dialog med kamera og med klar
allusjon til den yngre søsterens “kamerabevissthet” i Munchs klassiske
Døden I Sykeværelset, ble forvekslet med hobbyregissørens utilsiktede
forglemmelser og minimale budsjett. I likhet med Munchs egne verker før det
endelige gjennombruddet og oppreisningen i hjemlandet, ble filmen støtt ut
i kulden og glemt. I den grad at deler av
filmens mange lydspor er ødelagte for godt. Du vet du er i Annerledeslandet
når en kunstners portrett av en kunstner på sitt aller beste, genierklært
av samtlige franske film-autoriteter og Bergman, men fotoansvarlig som i
dag jobber med David Lynch, først blir gjort tilgjengelig for publikum
drøye 30 år etter produksjonen fant sted. Godt det ikke skjer hver dag at
man finner en Munch blant Ola og Kari Dunk.

3:10 TO YUMA

James Mangold

Med mindre du allerede har merket det, i år er det western-revival på gang.
Etter noen tiårs dvale og et dusin mer eller mindre vellykkede forsøk på å
revitalisere og modernisere genren, er den klassiske westeren tilbake på
lerret, og hvorfor ikke da gjøre en
remake av en perle fra glansdagene? Kanskje litt feigt og uorginalt,
sier du, men husk endelig på at dette er en del av filmindustrien hvor
kunsterisk kredibilitet og nyskapning betyr fint lite i forhold til et
godt utført håndverk som ærbødigt støtter seg til tradisjonen og den
strenge tematiske malen. Man kan selvfølgelig undres over hvor mange
bøker og filmer det er mulig å presse ut av en mytologisk kjerne som i
virkeligheten ikke strakk seg utover 10 år engang, men formelen virker
tilsynelatende fremdeles godt nok til at verden vil ha mer full Texas
i velkjent stil. Dessuten gir det en mulighet til å rette opp genrens
ufortjente rykte som grunn underholdningsfilm med forslitte
stereotyper og naiv heltedyrking, ofte kort og godt avskrevet som
kulturimperialisme. Sannheten er at mange
av westernfilmens klassikere, med “HIGH NOON” fra gullalderen som godt
eksempel, har vært grovt undervurderte i forhold til psykologiske
dybde, relasjonsskildringer og sosiopolitisk subtekst. Min påstand er
at høydepunktene fra denne genren har tålt tidens tann bedre enn
brorparten av de velkjente “seriøse”(les:pretensiøse)
sosialrealistiske dramatiseringer fra samme tid, både hva intelligens
og eleganse angår.
“3:10 to Yuma”, som er en remake av Delmer Daves film fra 1957, gir
oss nok eksempler på at drama i det ville vesten også kan være rik på
psykologisk dybde og skarpe personskildringer. Det er lett å merke
regissør James Mangolds bestrebelser på å lage for å lage western på
den gamle skolens vis, hvor alle toner av psykologisk,erotisk eller
politisk art snarere antydes enn utheves, men han kommer ofte til kort
i forhold til orginalen i subtilitet og sparsommelig fortellerteknikk.
Til hans forsvar, er det sikkert en vanskelig oppgave med to såpass
sterke og karakteristiske skuespillere som Russel Crowe og Christian
Bale i hovedrollene.Som filmens to motsatser, henholdsvis skurk og
helt, er begge dømt til å gjøre mye ut av seg, uavhengig av handlinger
og antall replikker. De gjør de til gangs og med en glød og intensitet
så gripende at filmen faktisk når enda høyere opp i min bok.

DYKKERKLOKKA OG SOMMERFUGLEN (LE SCAPHANDRE ET LE PAPILLON) Julian Schnabel

Dette er en etterslenger fra fjoråret vel verd å få med seg. Med det
gamle filmåret på avstand nok til å revidere sin egen oppsummering,
vil undertegnede gå så langt som å hevde at denne livsbejaende franske
perlen så absolutt hører hjemme i det øvre sjiktet av listen over de
beste filmene produsert i 2007.
Regissør Julian Schnabel har i begge sine to foregående filmer fortalt
usedvanlige historier fra virkeligheten om enkeltindivider og artister
som, mot alle odds og på mirakuløst vis, trosser sine livs største
hindringer og tvinger viljen gjennom alle stipulerte grenser. Som en
løvetann som nekter å la selv flere lag med asfalt holde den tilbake
fra å strekke seg etter solen i full blomst. I “Basquiat” skildret
Schnabel kunstnerkollegaen Jean-Michel Basquiats kamp mot egen
stoffavhengighet og outsider-tilværelse, og i “Before Night Falls”
følger han den homofile kubanske dikteren Reinaldo Arenas egen
beretning om sitt livs mange prøvelser mot sensur, diktatur og
trakassering. “Dykkerklokka Og Sommerfuglen” er nok en historie som
priser, for å låne en filmtittel fra en HELT annen sammenheng,
“Triumph Of The Will”, og stikker seg ut som den sterkeste og mest
oppsiktsvekkende av de tre biografiene.

Filmen forteller den sanne historien om den forhenværende redaktøren
for franske ELLE, Jean-Dominique Bauby, som plutselig og helt uten
forvarsel rammes av et slag som gjør den vellykkede mannen lam fra
topp til tå og ute av stand til å kommunisere med omverden. Innestengt
i en usynlig dykkerklokke ut resten av sitt liv, med hele sitt indre
livs påtrengende kraft i behold.
Etterhvert oppdager han at det venstre øyelokket, i skarp kontrast til
resten av hans paralyserte kropp, fremdeles kan beveges på og ved
uunnværlig hjelp fra språkterapeuter og pårørende forteller han sin
siste historie. Formidlet til omverdenen gjennom det venstre øyets
blink satt inn i alfabetisk system, som en sommerfugl som tar farvel
med sin siste sommers lykke, gir han sin sterkt gripende historie som,
tre dager før hans egen død, endte i bokutgivelsen “Le Scaphandre et
le Papillon”. Schnabel er stilsikker og fantasifull i sin skildring av
den personlige tragedien som ved viljens grenseløse kraft forvandles
til en siste triumferende seier, og hjelpes forøvrig godt på vei av
særdeles gode skuespillerprestasjoner og Janusz Kaminskis kreative og
smakfulle kameraføring.

SPIDERWICK CHRONICLES

Mark Waters

Detter er et av få tilfellene hvor man som kritiker tvinger seg
selv til å se og vurdere en film på andre premisser enn sin egen smak.
Til tider er det en oppgave man godt kan være foruten, men som
intellektuell øvelse og faglig utfordring er den ikke uten gevinster
for egen del og indirekte kanskje også publikum. Her dreier det seg i
første rekke om kua som etter beste evne forsøker å ikke glemme sine
dager som kalv, hente frem den lille rakkeren man etter sigende, bak
alle lag og år med sosialisering og karakterdannelse, fremdeles har et
eller annet sted langt der inne.
Hvis ikke dette stopper kjeften på gjennomsnittsbarnet i minst
halvannen time, er det all verdens grunn til bekymring og mistanke
rundt den lille podens helsetilstand eller oppdragelse. Hadde jeg vært
far, hadde det slik sett vært enda lettere å god for “Spiderwick
Chronicles”, som absolutt er en billig og hensiktsmessig måte å få
fred under middagshvilen eller fotballkampen på.. Uten å være noe
orakel på fantasy, skulle jeg mene at filmen på ingen måte nærmer seg
genrens ubestridte mesterverk, “Ringenes Herre”, eller, hater å måtte
si det, “Harry Potter”. Det kan man strengt tatt heller ikke forvente,
vi snakker tross alt om 2 av filmhistoriens mest vellykkede
filmatiseringer eller filmer overhodet, i hvert fall skal man holde
seg til besøkstall, økonomiske kalkyler og antall spin-off-effekter. I
forhold til mer moderate prestasjoner som “The Golden Compass” eller
“Narnina”, skulle den, i story, effekter, narrative hooks og
rolleliste, utvilsomt tåle sammenligning og vel så det. Du skal i
hvert fall ikke tro på bestefars innbitt(r)e overbevisning om at alt
var så mye bedre i gamle dager, for dette er et godt stykke i riktig
retning fra min barndoms store fantasy-suksess “Never Ending story”.

CARAMEL

Nadine Labaki

Film fra Libanon er ikke hverdagskost. Personlig kan jeg knapt
nok huske å ha sett en eneste film, og garantert ingen av nevneverdig
kvalitet som i tillegg IKKE omhandler regionens evige krigshelvete man
for lengst har fått mer enn nok av, i virkelighet som i fiksjon. Det
var faktisk et svært så befriende aspekt ved filmopplevelsen å for en
gangs skyld bli spart for Beiruts skyggesider, til fordel for lett
fordøyelig såpeopera med en skjønnhetssalong i byens sentrum som
backdrop. Her ligger det nesten ene og alene et godt argument for å se
filmen; settingen er skremmende lik en tilsvarende fra vår vestlige
verden og kan kun bidra til å gjøre avstanden kortere og fordommene
færre.
Vi følger fire kvinner, som alle jobber ved samme frisørsalong, og
dere respektive livs innslag av gleder og sorger, på arbeidsplassen, i
trafikken og på hjemmefronten. Regissør, smellvakre Nadine Labaki,
spiller faktisk hovedrollen selv og i motsetning til aktuelle
has-beens som Eddy Murphy og Sylvester Stallone, klarer hun seg
strålende på begge sider av kameraet. Plottet inneholder en finstemt
mengde melodrama og feelgood, smakfullt skildret med farger
selvbevissthet. Det er som om Pedro Almodovar skulle gjort remake av
“Kvinner På Randen Av Nervøst Sammenbrudd” , på mindre puls og med
lavere støynivå, ribbet for alle sine campe innslag av kinky
preferanser og freakshow.

THE EYE
David Moreau og Xavier Palud

Om det er de kreative kildene som kollektivt er i ferd med å løpe
tørre eller kun en trend i filmverden, nå går det jaggu meg sport i
remakes. Rundens andre omtalte innslag på feltet, “Funny Games”,
kunne man strengt tatt vært foruten fordi den ligger uhyggelig nær
originalen i handling og dramaturgi og det har verken blitt lagt til
eller trukket fra. I tillegg snakker vi også om samme manns signatur
på begge filmene. Neste remake i ilden er betraktelig mer ambisiøs i
sin bearbeidelse og oversettelse, hvilket faller seg mer naturlig for
2 amerikanere som tar seg mål å lage catchy , underholdende og
selvsagt salgbar skrekkfilm for Hollywood ut av semi-obskur horror
signert brødreparet Pang fra Hong Kong.

The Eye er en remake av det mer tradisjonelle slaget, nærmere
bestemt slutter den seg til rekken av asiatiske grøsser-perler
gjenskapt med Hollywoodfilmens attributter og redusert spillelengde og
gjerne også omskrevet handling og dialog hvis det skulle passe seg slik.
Ofte har resultatet vært så som så, for ikke å si så dårlig at vi godt kunne
klart oss uten. Selv “klassikeren” som sparket i gang hele tendensen,
The Ring, er i sin amerikanske utgave en langt blekere og mindre
fryktinngytende filmopplevelse enn dens japanske originalen.

Med alt dette i bakhodet pluss et kneppe bilder fra Jessica Albas
mindre vellykkede øyeblikk på film, går du ikke nødvendigvis til
kinosalen med vyer om å bli særlig skremt. Genrens store fordel er at
filmens primære funksjon og hensikt er lett å etterprøve for
tilskueren: her er det snakk om det kontante skrik eller det
utilsiktede hopp i kinostolen der og da, ikke karaktersetting i
etterkant av “fordøyelsen” eller analysen. Ok, skjønner innvendinger
mot Jessica Albas åpenbare rolle som markør og trekkplaster for
kino-mobben, men så hun gjør jobben på kurant vis, skal ikke jeg
kritisere henne veldig for å vise hud i dusjen i et par sekunder av
spilletiden. Jeg skrek, hoppet og svettet. Det samme gjorde samtlige
tilskuere i salen, uavhengig av kjønn og alder. Kompisen min og ca 5-6
andre forlot filmen midtveis, og det var ikke fordi den var kjedelig.
Trenger jeg si mer?

FUNNY GAMES US ( REMAKE )
Michael Haneke

Michael Haneke er muligens en fantasifull sadist for alt en stakkar
vet. Det kunne unektelig ha vært en forklaring på årets remake av sitt
eget mørke og uhørt konfronterende mesterverk fra 1997, “Funny Games”.
Personlig tror jeg fremdeles det hele kan knyttes til edlere motiver
enn de fleste i samme bransje ( eller rase ) kan vise til. Det er
mulig å forestille seg at det brechtianske prosjektet Haneke
iverksatte med Funny Games i 1997 fremdeles er viktigere enn det
meste annet. Da originalen opprinnelig skulle skytes i USA og ikke
Østerrike, er det mulig regissøren tenkte seg dette som et estetisk
alibi for å kunne slippe filmen løs en gang til, for et større og enda
mer relevant publikum for en film som tross alt kan leses som en
skarpsindig kommentar til Natural Born Killers: vold i virkelighet,
media og kunst og tilskuerens egen rolle og ansvar i denne sammenheng.

Haneke ønsket seg en film som, i motsetning til Natural Born Killers
eller klassikeren A Clockwork Orange, ikke gir sin tilskuer noen vei
utenom en konfrontasjon av filmens grunnleggende spørsmål og moralske
implikasjoner, like lite som noen retrett-mulighet hvis fiksjonen
røyner på og ting blir ubehagelige. Du tvinges til å reflektere over
hva som skjer eller skal skje,
Østerrikeren går sin egen orginal nøysommelig etter i sømmene, scene
for scene – som om det nettopp var et poeng å ikke miste en eneste
detalj i oversettelsen. Resultatet er en enegget tvillingbror fra
helvete, påtvunget visse fysiske forandringer, deretter sendt over
Dammen for å spre guffe og brutalt kjipe vibber blant folk og fe.
Filmskaperen har tilsynelatende, tross Naomi Watts og Tim Roth på
rollelisten, gjort sitt ytterste for å ende opp med en versjon like
foruroligende og sjokkartet som forløperen. Et ubehagelig deja vu for
den som allerede har fått med seg orginalen, og har du ikke sett noen
av dem vil du garantert eksponeres for inntrykk du kanskje ikke burde
møte mentalt uforberedt til. Tro meg, jeg har sett staute sterke men
følsomme karer bryte sammen på søndagen som følge av påkjenningene
Haneke påførte dem i løpet av filmens snaue 2 timer

Vi kommer til stadighet tilbake til Hanekes forestilling om fiksjonen
som noe annet enn opium for folket, snarere en kilde til engasjement,
bevisstgjøring av egen rolle og eget ansvar. Kunst SKAL gjøre vondt,
forstyrre sinnsroen, forklundre selvbedraget og selvtilfredsheten, for
å kunne stimulere et iniatiativ til forandring. Denne fiksjonen tenkes
å være røff og ubehøvlet og av en lite diplomatisk sort, og tar aldri
det minste hensyn til dine illusjoner, nervøse mage eller
reservasjoner mot film som avsluttes like nådeløst, håpløst og
meningsløst som livet selv. Michael Haneke har spesialisert seg på
spillefilm som nekter sine tilskuere synke ned i selvtilfredshet og
likegyldighet foran sine audiovisuelle tablåer eller flykte inn i en
passiv rolle. Sitter du der og tror vel om menneskeheten, det motsatte
kjønn eller mulighetene for fred i verden? Kom deg ut av ditt
patetiske og feige skinn og kom deg i arbeid med noen smertefulle
betraktninger rundt eksistensens dunkle tomrom og alle fremvekster og
manifestasjoner dette hule helvete er skueplass, beitemark og slagmark
for!

I ånd og misjon har alle hans filmer vært krevende, hardkokte og
insisterende dystopier gitt et nærmeste ubegrenset dramatisk
spillerom, og forsøkes aldri bortforklart, forenklet eller, via den
rasjonelle analyse, gitt et skinn av kontroll. I “Funny Games” hånes
denne vilje til sannhet og søken etter forklaringer og rasjonelle
løsninger på spørsmål som vi vegrer oss for å tro at ikke har en
konkret fasit.Brechts tanker om kunstens funksjon har utvilsomt påvirket
denØsterriske filmskaperen mer enn noen annen i denne sammenhengen.
Artauds radikale tanker om sitt grusomme teater, som skulle antenne
sitt publikum henimot sosial kollaps, har vel på tilsvarende måte vært
en kilde til inspirasjon for Hanekes kompromissløse arbeidsfilosofi og
metodikk.

27 DRESSES
Anne Fletcher

Man får ikke gå helt fri denne måneden heller for kynisk og platt
søtsuppe kokt på et tema jeg personlig har fått mer enn nok av. Det
man eventuelt har av drømmer og tilløp til fetish på området giftemål,
står i stor fare for å ryke når som helst etter en film som “27
Dresses”. Så jeg må i hvert fall, i romantikkens navn og med
umiddelbar virkning, slutte å søke innblikk i et av kulturlivets og
samfunnets mest spekulative kollektive fenomen, en institusjonell
anakronisme som på film og i virkelighet er gjennomsyret av usunn
interesse og grunnleggende dårlig smak. Bare sjekk ut de 27
bryllupskjolene som filmens oppofrende og dumsnille nek(Katherine
Heigl) har samlet seg opp. Et ubarmhjertig studium i grellhet, visuell
disharmoni og grenseløs vulgaritet.
Pyntet med absurde innslag som veikro-besøket som etter 5 minutter
ender med at den bryllupsfikserte hovedpersonen og hennes helt av en
bryllupsspaltist går fra konseptene i dans og sang på bord og stoler,
til en usannsynlig lite fengende evergreen fra jukeboksen, og etterpå
hylles av en samlet veikro som rockestjerner fra en fremmed galakse.
Det er da virkelig vel fortjent, Herr og Fru Gemenhet.
Bryllup er tydeligvis et tema med pornografiske kvaliteter i sin total
lammelse av dømmekraft og forstand hos sine giftesyke offre.. Det er
helt og holdent tilstrekkelig at man bruker ordet, med hele dets
uvilkårlige magi, noen stygge kjoler og noen drepende kjedelige
sosiale situasjoner, så er du der. Bryllup is best, fuck the rest.
Akkurat som menn ser wcet t-shirt-konkurranser uten det minste
forbehold eller krav til noe som helst utover at ingrediensene pupp +
gjennomsiktig stoff + vann (og kanskje minst 1 pils ) er lagt frem for
nærmere granskning for svette og opphissede blikk, med tilhørende hoi,
skrål, applaus og griseprat.
På en lignende måte kommer snufsingen og hulkingen alltid hakk i hel
med bryllupssekvenser på film. Som man bejubler og begjærer enhver
barm i våt t-shirt, sipper man til gullmedaljen hver eneste gang noen
i menneskerasen får på seg den grusomme finstasen og går nedover
kirkegangen

XXY
Lucia Puenzo

Overbevisende og vakkert utført debut fra Lucia Puenzo, som da skriver
seg dermed
inn i den nye bølgen av argentinsk film jeg personlig gjerne ser mer
av. Filmen forteller
historien om hermafroditten Alex som får føle på kroppen, bokstavelig talt,
hvilke komplikasjoner det nødvendigvis må føre med seg. Når du
selv sitter og klør deg i hodet og lurer om du skal omtale individet
som han, hun eller det, shemalen
eller the chick with dick, tar du etterhvert inn en viss empatisk
forståelse hvordan livet, i primære
henseende som identitet,seksualitet, følelsesliv og sosialt samvær, må
være får en hvis kropp befinner seg
i kjønnsmessig mellomtilstand.
Storylinen drives elegant og stilsikkert frem av en sparsommelig men
følelsesrik dialog, akkompagnert av vakre
tablåer av forlokkende argentinsk natur, over og under vann, i lange
meditative shots som ofte bader i
en kanskje litt for enkel symbolikk. Den narrative linken til sjøen er
Alexs´far, som jobber som marinebiolog, noe som
gir Puenzo gode påskudd til å kle dramaturgien i vakre maritime
eksponeringer som samtidig gir tilgang til et rikt
aresenal av metaforer. Dette er filmatiske kvaliteter filmen har til
felles med mange andre av de nyere
filmene fra Argentina, som gjør at det faktisk er mulig å snakke om
New Argentine Cinema. Lucia Puenzo har
definitivt potensiale til å komme ut som en av de flinkeste, og har
allerede med dette staket ut en god retning for videre
satsing.

WALKER TEXAS RANGER: “The Fourth Season.”

Jeg har så langt tilbake minnet kan huske hatt sterke innslag av
mainstream og lavkultur i min diett av musikk, film og for den saks
skyld kunst. Til dags dato står jeg inne for de aller fleste av disse
referansene, fra KISS og deres simple og kyniske cockrock til b-film
av sorten Chop-socky eller 80-tallets tilsynelatende utømmelige
reservater av horror og splatter. Av relevante serier til
sammenligning for Walker Texas Ranger, har jeg en liste mer enn lang
nok, og kan i farten nevne kanoniserte navn som Miami Vice, Bundy,
Beverly Hills, Baywatch og O.C. Følgelig kan jeg vanskelig beskyldes
for åndssnobberi eller forakt for det glattpolerte, manufakturerte og
hyperkommersielle av tv-produksjoner.
Men dette er kanskje et av de mest motbydelige eksemplene på vulgær
sammenblanding av ukultur og (a)moral vi kjenner. Jeg har alltid, så
godt som det har latt seg gjøre, styrt unna denne selvforherligende
skjeggapen og Jesus-skikkelsen i skinnvest med “a rangers pride”,
stjernen som befester lovens tilstedeværelse og bærerens status som
autoritet og håndhever og boots. Men skal man skal tåle inderlig vel
den ukultur som ikke rammer en selv?
Chuck Norris eller Walker Texas Ranger er en fyr som benytter enhver
anledning til flashe sine makeløse triks og repertoire av
fighter-moves, til alles dikterte og betalte glede og beundring. På
spanejobb i en av seriens episoder setter han seg ubeskjedent til å
lese boken “Timeless Wisdom”, som skjegget i tillegg mumler frem
“…is written by Chuck Norris…” og smiler bredt i sin skamløse
kjærlighet til seg selv. Walker er mannen som først gir deg en
oppvisning i kampkunst, konsekvent med seg selv i sentrum og med
heldigst utfall, deretter et lynkurs i slavemoral og skinnhellighet.
Her kommer anledningen, rosinen i denne hatefulle anmeldelsens
sprekkeferdige pølse, til å sitere min fiktive Chuck Norris-linje, i
sitt alter ego Walkers dårlig fremførte patos, ” I´m bad with the bad,
rough with the rough and tough with the toughest.”
Serien er dømt til å smake den delen av Amerika vi IKKE elsker:
sørstatsrettferdighet, evig frelse på postordre og på tv,
pseudo-reaksjonært tankegods og den etiske beskaffenhet som bidrar til
å forme den inngrodde skepsisen og det intense hatet som rettes mot
alt som faller utenfor bondetampen og cowboyens toleranse-horisont,
det være seg narko, manglende kjennskap til kampsportslig fair play,
radikale og kritiske individer eller krefter, frikere, nyreligiøse,
dagdrivere og andre utskudd som ikke ønskes plass hans visjon om det
amerikanske samfunnet. Hadde det ikke vært i beste sendetid, også for
hans sikkert største gruppe av fans-barna, hadde han sikkert lagt til
niggere, homoseksuelle og sikkert også Mõtley Crûe. Jeg ser heller
ikke bort fra at dette er en mann som ved gitte anledninger på
nattestid trekker den hvite kutten av apemannsoppsynet og brenner kors
sammen med resten av jaktlaget.

TRUE ROMANCE

Tony Scott.

Et hyggelig gjensyn med en film jeg snakket varmt om da den kom, noe jeg
nå absolutt ser all grunn til å gjøre igjen. Dette er da manuset til den da
ikke fullt så kjente og lovpriste Quentin Tarantino, noe man i re trospekt,
etter å ha gjort seg kjent med hans nærmest oppskriftsmessige måte å lage
film på, merker etter få sekunder inn i filmen. Åpenbare selvbiografiske
trekk, som hovedpersonen Clarence Worley(Christian Slater) som drømmer seg
bort i chop socky og kvinnebryst i skjønn forening, stuck med en dead
beat-jobb og beskjedne prospekter for en fremtid. Der var også Quentin en
gang i tiden, inntil han dro maksimal nytte av sin kumulerte kjennskap til
god og dårlig film, dro ut den gangbare essensen(vold,våpen,drugs,vakre
kvinner,70s sleaze, utbrodert vittig dialog) og laget film det strengt tatt
var vanskelig å mislike. Denne formelen har han holdt fast ved, noe han har
alle gode grunner i verden, dvs. penger og berømmelse, til å gjøre. Jeg vet
at jeg kaster en brannfakkel i det jeg innrømmer at personlig kan jeg styre
min entusiasme for Tarantino. Ja men, er ikke”Pulp Fiction” verdens beste
film? NEI, det er den så langt derifra og fuck off til deg også. Grunnen
til at jeg liker denne såpass godt, sett bort fra at store deler av A-laget
på skuespillersiden for herrer er med, er vel at Tony Scott står for regi
og gjør det på sitt glatte men stilsikre vis. Som sagt er det en tøff jobb
å avskrive en film med navn som Dennis Hopper, Christopher Walken, Gary
Oldman og Val Kilmer på 1 2 3 så jeg er glad jeg slipper. Patricia
Arquettes rolle som hore (ved navn Alabama) er også en ting verd å nevne.

HOW SHE MOVE

Ian Iqbal Rashid

Dansefilm er tydeligvis på mote igjen. Det er i hvert fall den andre
jeg ser i dette embete på under et halvt år. Men for alt jeg vet, har
genren kanskje vært der siden Fame og skredet av hesblesende
steppende, dansende, hoppende og, til tider, provoserende
livsbejublende film på begynnelsen av 80-tallet. Jeg kjenner min
filmhistorie godt nok til å vite at det startet lenge før den tid
også, ikke minst må denne typen film ses i sammenheng med revy,
cabaret og ikke minst en genre jeg, helt mot min vilje takket være min
mor, tidlig ble gjort fortrolig med, musicalen. Det var fra dag én,
husker ikke om det var “Sound Of Music” eller “Hair”, noe med det
dramaturgiske konseptet som gjorde at jeg hadde vanskelig for å ta
fiksjonen, historien og rolletolkningene inn. Hvem det nå enn var som
kom opp med det, vedkommende skal ha honnør for det uhyre absurde
tilsnittet; vi er egentlig midt inne i en slåsskamp, fillene
fyker,servise knuses, folk går ut av sine gode skinn, hatet strømmer
på og alt er polsk riksdag men HEI! La oss ta en liten pause fra
tumuluttene og ta en liten sang, danse i ring, danse på vegger og det
som er, i strigente formasjoner og under beihard koreografi, så tar vi
blodbadet etterpå. Nå er ikke dettte noen musical, men du får hele
tiden følelsen av at det hele går på skinner i den grad at du nesten
skimter skyggen av den høyenergiske koreografen som, utenfor
kamereavinkel vel og merke, pisker alle mann inngående for at alt
“skal sitte”. The show must go on. Et annet aspekt ved dansefilmen er
at den, sett bort fra “Flashdance” og “Dirty Dancing”, er veldig usexy
i all sin kjernesunnhet og danssende livsutfoldelse. Det hjelper på at
handlingen er lagt til min pilgrimsby Detroit, men det er vel så godt
som det eneste positive jeg har å melde om dette her.

SOLSIKKENES NATT ( LA NOCHE DE LOS GIRASOLES )
Jorge Sánchez-Cabezudo.

Enhver runde med filmanmeldelser burde hatt en film som dette. Som
gulrot, til inspirasjon og ikke minst personlig glede og utbytte. Det
er nettopp da man skjønner at man faktisk gjør en ganske så lystbetont
jobb i forhold til jævelen som springer rundt fra bystyremøter til
vielser hos byfogden for en eller annen lokalavis i utkantsnorge.
En annen ting å glede seg over ved denne filmen er
overraskelsesmomentet. Jeg har selvsagt sett det man strengt tatt, for
å leve opp til sine forholdsvis strenge krav til skolering og faglig
tyngde, bør ha sett av spansk film, og noe av det har sågar også falt
i smak og man har latt seg begeistre en liten stund for så å klø seg i
hodet å lure på hva som egentlig var så bra at det rettferdiggjorde
opphausingen og hypen. Slik hadde jeg det bl.a. med Almodovar, det
kanskje mest kjente spanske navnet i filmsammenheng. Intet vondt om
den mannen eller noen av hans filmer, men det er heller ikke det
første navnet på dine lepper når filmklassikere skal diskuteres. Det
finnes selvsagt unntak. Som Julio Medem,Víctor Erice, Juan Carlos
Fresnadillo og, for min del, først og fremst Luis Buñuel. Sistenevnte
navn, det eneste spanske på stjernehimmelen i filmuniverset mitt,
holdt sitt hus og virke i Paris i en meget viktig periode i
modernismens kulturhistorie, noe jeg som frankofil velger å kreditere
Frankrike og ikke Spania. Nåvel, poenget var at jeg overhodet ikke var
forberedt på at denne filmen skulle holde et så høyt kvalitetsnivå, på
alle sett og vis, som den faktisk gjør. Den ennå fortsatt unge og
ferske regissøren Sánchez-Cabezudo spås herved en gullkantet fremtid
hvis han fortsetter å lage film som dette.

Det er vel på sin plass å namechecke begrepet “film noir”, i den grad
du kan se for deg hvordan det kan utspille seg på den bokstavelig talt
gudsforlatte spanske landsbygda. Filmen åpner beinhardt og bekmørkt
med nyheten om drapet på en ung kvinne hvis lik blir funnet i en seng
av solsikker, vi følger deretter gjerningsmannen, en omreisende
salgskonsulent for et firma som selger støvsugere myntet på
industrielt bruk, og overværer at han nesten får voldtatt og knertet
nok en kvinne. Samtidig følger vi også speleologisten, hulespesialist,
Esteban på vei til oppdrag i det som etterhvert viser seg å være samme
område. Sánchez-Cabezudo utviser uhyre sofistikerte grep hva narrativ
struktur angår, og går i dette henseende det meste du har sett av film
som gradvis vever flere ulike historier sammen for så å møtes mot
slutten. Ti tross for den dunkle innledningen, slår ikke filmen meg
som “mørk” eller “hard”, snarere elegant, stemningsfull og rik på
vakre mellommenneskelige spill.

KUNG FU PANDA

John Stevenson og Mark Osborne.

Animasjon er ingen fetisj eller noe interesseomårde for meg personlig.
Mange hevder, tydeligvis, at det i et utsagn som dette impliseres en forakt
for det såkalte “barnet i oss”, en psykologisk og intellektuell gestalt det
godt skal la seg gjøre å bevise er ånden eller spøkelset av det ene og
samme barnet du engang var. Et menneske liker å leke, og det gjør det fra
dag 1 og mer eller mindre frem til det dør, skjønt formen i de fleste
tilfeller, minus den psykisk UTVIKLINGSHEMMEDE og hos folk som Hulk Hogan,
sjelden forblir den samme. Vi kaller det utvikling eller progresjon, eller
la oss være storsinnet og bruke det mer nøytrale begrepet “forandring”, og
de som forstår seg på slike størrelser mener visstnok at det er en
forutsetning for å ivareta en vesentlig del av spenningen og gleden ved
det. Det sier seg selv: Is, brus og Walt Disney er vel og bra alt sammen
men hadde du vært stuck med dem som dine eneste kilder til stimulans til du
ligger der og, for å parafrasere Munch på dødsleiet, råtner i en stank av
død og fordervet menneskekjøtt, hadde du garantert gått lei. Lenge før du
strengt tatt kunne karakteriseres som voksen.

Det store MEN er at denne DreamWorks-produksjonen er ganske så fet, selv
for en fyr som kan finne på å benytte såpass mye plass og energi på å
slenge dritt om animasjon som genre som meg. Historien, som benytter det
samme trylleformularet som mainstream kung fu/karate/boxing/action type
“Rocky” eller “Karate Kid” i narrativ struktur og fortellerteknikk,
utspiller seg i et animert Kina og en dal hvis innbyggere består av
forskjellige kjære og kjente dyr med ulike liv, gjøren og laden og sosial
status. Den rundmagede og matglade pandaen Po piskes rundt til å selge og
servere nudler i familiegeskjeften, skjønt i sitt stille drømmer han om
kung fu og ikke hemmelige nudler-oppskrifter. Men etter en slapstick-killer
av en episode både han selv og alle andre tror er en grov feiltagelse og en
ren tilfeldighet, pekes han som panda fra klar himmel ut til denne kung
fu-skolens dalai lama, the “dragon warrior” og må etterhvert både gjennomgå
beinhard disiplin og trening og til slutt møte den fryktede Tai Lung i en
forrykende mano-a-mano for å beskytte dalen sin.

Usedvanlig rik detaljrikdom i animasjonen, som naturlig nok er inspirert av
den asiatiske visuelle tradisjonen i bl.a. manga, sparsommelig effektfull
bruk av farger og god vokal innsats fra et stjernelag det dessverre godt
skal gjøres å matche med thomas giertsen,kristoffer joner, pia tjelta og de
hvis stemmer står i fare for å dukke opp i den versjonen med norsk tale.
Forøvrig alltid kult å høre Carl Douglas´ “Kung Fu Fighting”, spør du meg.

HELLBOY 2: THE GOLDEN ARMY
Guillermo del Toro.

Det er svært gode tider for vellykkede comic-adapsjoner, og med
Hellboy 2 er det bare å slå fast at denne filmrunden definitivt står i
tegneserieheltens tegn. Innledningsvis må bemerkes at det er med stor
glede og, for all del, overraskelse å få en revival på sine store
helter fra guttedagene uten å måtte ty til den arkaiske og høyst
fetisherte papirutgaven. Comics? Man forsøker å være voksen, mann he
he.

Dark Knight og Hellboy 2 er ypperlige anslag for den kommende
filmhøsten. På grunn av alder og den nåværende nærmest okkulte
vekkelsesvibben i tidsånen, er det i første omgang lettest å holde
knappen på Hellboy 2. Den helvetiske backdroppen med referanser til
kanoner som Dante, Milton og Lovecraft, paranormale nazi-eksperimenter
og domdagstemning i lett “Sjunde Inseglet, Det”-style, er lett og
saftig bytte for egeninteressen og det pirrer sågar den sataniske
bevisstheten.
I tillegg er det en stor fryd å være vitne til stort skuespill på
kommersielt nivå, førsteklasses regi i grandiost format. Man skjønner
at samme mann er tiltenkt oppgaven å sette Tolkiens “Hobbiten” i
levende bilde, og i praksis spiser man jo da nesten kirsebæra sammen
med Peter Jackson. Historien har også en pseudo-nietzscheansk analogi
i sitt “det gode i det onde”, det menneskliggjorte ønsket om å gjøre
“noe godt”, selv om her er det snakk om å redde seg selv og hele
menneskeheten. Hellboy, eller bare HB(for å utkantsnorge-ramp som meg
selv til å trekke på smilebåndet), ligner, i motsetning til Dark
Knight, mer på oss alle, i sine små mennesklige gleder og sorger i
kjærligheten og på “jobb”, skjønt det er helvetes jobb ho ho. Har sånt
sett mer til overs for Batmans overmennesklighet men det er en helt
annen sak.

ELITE SQUAD: TROPA DE ELITE
Jose Padilha.

Beinhard sosialrealisme fra karnivalsparadiset Rio De Janerio som nok
en gang bekrefter at denne verdensdelen har mye på gang på filmfronten
, om ikke på å verne om menneskerettigheter og fair trial i
rettssystemet. Drøye tortur-sekvenser som sikkert støter den sarte
sjelen men så er da faen meg ikke virkeligheten nådig heller. Og aller
minst i de brasilianske favelaene, hvor sterkeste, grådigste og mest
hensynsløses rett rår grunnen og menneskelivet-eller verden betyr en
dritt i forhold til en outburst på funk party med gutta i gjengen.
Eller en misforstått oppfatning, en korrupt en, av hva som er riktig
og galt.

Historien er løst basert på en BOPE(Battalion For Special Police
Operations)-veterans blodstenka vitnesbyrd fra år i felten i
myndighetenes hemmeligstemplede krigføring mot dop industrien på alle
nivå. Og de kjenner ingen andre mål enn kaldblodig eliminasjon, i den
grad at du virkelig lurer på hva som er verst, problemet eller
motgiften.

Kontroversielt tema krever ofte en røff og grovkornet stil og filmen
kler derfor sitt håndholdt-kamera-cinema-verite format til det fulle
og er i effekt veldig hardhitting i sin nådeløse avkledning av samba
magiens mørkeste baksider i et, for å si det med Wannskrækk, i et
helvetes tempo. Mange stygge fyrer her og mange AG3 og det som verre
er. I can dig it. Der “City Of God” hadde et skjær av romantisk
nostalgi har denne først og fremst årgangsdarkness, og det er vel og
bra. Bon apetit. Tchau!

POOR BOYS GAME
Clement Virgo

Boksefilm til ettertanke er ikke hverdagskost. “Poor Boy´s Game”
kommer i så måte nærmere “Raging Bull” enn hva
Virgos foregående “Lie With Me”(2005) kom “Last Tango In Paris”. Om
ikke akkurat noen klassiker, leveres
her et kløktig moralsk drama om hevn, bot, raseforskjeller,vold og
rettferdighet.

White trash-bokseren Donnie Rose(Rossif Sutherland) kommer ut fra
spjeldet etter 10 års soning for en stygg voldsepisode mot
en svart tenåring. Med mye dritt i bagasjen,men med et oppriktig ønske
om å make things right. Den svarte befolkningen i hjemstedet Halifax,
med den
lettere stormannsgale og selvelskende proffbokseren Ossie Paris (Flex
Alexander) i spissen, er ikke like entusiastisk for løslatelsen og
tørster etter hevn for
Donnies ugjerning. Ossie satser på å drepe Donnie i ringen og med
menigheten i ryggen setter han opp kampen. Voldsofferets egen far,
Ossies gamle boksetrener og mentor George(Danny Glover) som nå pleier
den handikappede sønnen, er imidlertid ikke med på lynsje-stemningen
og ber Ossie avlyse kampen. Da hans ønske ikke tas til etterfølgelse,
ender han opp i den lettere ironiske situasjonen å trene mannen som
ødela livet til hans eneste sønn.

Rossif Sutherland gjør en svært overbevisende rolle som som Donnie og
ligner til tider kanskje mer på sin far Donald enn storebroren Kifer.
Danny Glover er som alltid gjennomsolid og kanskje filmens største
bragd på skuespillersiden. Hva manus og regi forøvrig angår, er filmen
kanskje en smule langtekkelig og litt klossete i sin dramaturgiske
kurve men Clement Virgo er likefullt på vei mot noe.

FLAMMEN OG CITRONEN
Ole Christian Madsen.

Danskene har fremdeles et meget godt grep om filmproduksjonen og man
blir som nordmann rent flau over å nok engang bekrefte hvor mange lysår
ligger foran
alle fåfengte forsøk her på vår egen siden av nordkalotten.

I den tilsynelatende ustoppelige strømmen av filmer og øvrige
artefakter av tåredryppende, nerverpirrende og hjerteskjærende
vitnesbyrd fra den andre verdenskrigen, har nok Danmarks andel av
historiene vært marginale. Personlighadde jeg nesten glemt at de i det hele
tatt var med på kalaset og kan, med hånden på hjertet og swastikaen, ikke
huske en eneste
godhistorie fra den kanten fra 1940-45. Takket være min egen fars
lettere morbide fetish på feltet, har jeg hørt mange av dem etterhvert
men tar gjerne flere, i hvert fall når de fortelles på en såpass spennende
og
velregissert måte som dette. Vi følger de fryktløse og barske
motstandsmennene Flammen(Thure Lindhardt) og Citronen(Mads Mikkelsen) og
deres
farefulle kamp mot nazi-okkupantene, skjønt der filmen raskt kunne
glidd over i et nasjonalt heltekvad i sort og hvitt, nyanseres bildet og
visker
sakte ut skillelinjene mellom riktig og galt, helt og skurk.

Dette må definitivt være en av de største satsningene i dansk film
noensinne, i research som kroner og øre, men det har da også båret
frukter av såpass høy kvalitet at det utvilsomt var verd hver tøddel.
Frembragende
skuespill og action på høygir. Det er et dejligt land, for fanden.

STEPBROTHER
Adam McKay.

Det lages til enhver tid en dårlig film, en helvetes vederstyggelig
komedie i Hollywood-format med utrangerte hasbeens siste
krampetrekninger i rampelyset. En siste joke, en siste fjert på
lerrete før de forsvinner ut i permanent obskuritet og glemsel til
evig tid. “Stepbrother” er en grov fornærmelse mot all verdighet og
intelligens. Lavpannet humor selv barn må få problemer med å svelge
eller, enda mindre, le av.

Filmen skisserer det usannsynlige scenarioet at det gamle paret Nancy
(Mary Steenburgen) og Robert (Richard Jenkins) gifter seg,
begge med hver sin godt voksne late og infantile sønn boende hjemme
hos seg, den ene styggere enn den andre(John C. Reilly) men begge
like dumme og strengt tatt tibakestående. De blir derfor, høyst
ufrivillig, stebrødre og havner under samme tak og helvete bryter løs.
Plotet går kort sagt ut på at 2 voksne menn, som begge nesten kunne ha vært
faren din, springer rundt og oppfører seg som tenåringer for ikke å si
barn: testikler gnis på tamtrommeskinn, banneorda hagler og du vil bare ut
av

kinosalen. Få slutt på det hele.
Den kan i beste fall leses som en lite morsom satire på den utvidede
ungdomstiden men for min del blir irritasjonsmomentene for mange. Og
det stygge trynet til John C Reilly er et jeg håper jeg aldri ser igjen, på
film eller bilde.

TILBAKE TIL BRIDESHEAD ( BRIDESHEAD REVISITED )
Julian Jarrold.

Det ligger en sval 90-talls revival i luften om dagen, og i filmverden
er kanskje dette et av bevisene for det.
Fra 1990 og utover kom en rekke britiske historiske kostymedrama,
filmatiseringer av mer eller mindre perler fra fra forrige
århundrers litteraturhistorie. De beste med Jermey Irons og de
dårligste med Hugh Grant. Emma Thompson var derimot med i alle,
rødtoppen med sin snerpete tilstedeværelse og sitt gravalvor. Tror du faen

ikke hun har lurt seg med i denne runden også, i en ellers forsåvidt
hederlig
rolle. Adel og kjærlighet, forbudte frukter og svik i fordums tider, du har
sett det mange ganger før og det pirrer egentlig fint lite annet enn
kjedsommeligheten. Vi er da transmoderne mennesker, for svarte, gi oss
noe annet enn dette påkostede og utspjåkete sølet med tørrvittig
dialog på oppstyltet høytidelig engelsk, gamle dagers koketteri og romanse i
forviklingar. Ok, filmen foretrekkes fremfor tvserie-utgaven, fordi
den komprimerer den bortkastede tidsbruken til et minimum, lidelsene til et
humant
nivå. Allikevel blir du sittende å se på klokken. Og det er aldri et særlig
godt tegn.

DER BAADER MEINHOF KOMPLEX
Uli Ede

Den nyere tyske historien har noen ytterst skamfulle kapitler å svare
for. Hvis man da ikke skal kjøre seg fast i
den første og utvilsomt verste hengemyren av ugrei tematikk, 2
verdenskriger og navnet Adolf Hitler, skjedde det forøvrig også saker
og ting i landet i løpet av 70-tallet som det fremdeles er sårt for
tyskeren å snakke om.
I årene da “radikal” i Norges sosiopolitiske fargeskala var å lenke
seg sammen, i busserull eller samedrakt,mot vassdragsutbygging og høre
på Vømmøl, sprengte en liten bygerilja menn og kvinner i Berlin
varemagasiner i lufta, likviderte politikere og næringslivstopper,
kapret fly og spredde kvalme og uhygge. Det hele under påskudd, i
manifestform og ved stjernejournalisten Ulrike Meinhofs penn, av
klassekamp og et nødvendig væpnet oppgjør mot fasciststaten
foreldregenerasjonen aldri kvittet seg med.Uli Edes filmatisering av
Stefan Austs bestselger fra 1985 formår, i likhet med boken, å
fortelle selve historien på nøytralt og spennende vis, som ikke
uventet gjør seg såpass bra på film at dette lett kunne ha vært en
Hollywood-produksjon. Når man i tillegg hyrer det som kan krype og gå
av kjente tyske skuespillere, er den til syvende og sist vanskelig å
mislike, for en fyr som meg.

Men de store og virkelig interessante spørsmålene som reiser seg når
man går inn i et stykke nyere vestlig historie såpass fascinerende som
dette, som beveger seg langt under overflaten av de mange hendelsene
fra 1968-1978, vil Ede konsekvent ikke konfrontere eller spekulere i,
og dermed sitter man igjen med noe ikke fullt så spennende som f.eks.
Fassbinders 2 innspill i debatten, “Deutchland Im Herbst”(1978) og
“Die Dritte Generation”(1979). Men folk i disse dager er kanskje ikke
så veldig hyppe på å gå lengere inn i denne bekmørke materien, noe jeg
så absolutt kan respektere: Både verden og filmen gikk videre.

SAW V
David Hackl

Dette er i substansen så dårlig og tendensiøs film som det overhodet
lar seg gjøre å lage pr. idag, og man kan bare rive seg i håret å spørre

hvorfor ingen har kastet seg på bremsene før det gikk så langt som dette.
Problemet med en butikk eller INDUSTRI som dette, er at, vel vitende
om at den foregående suksessen ennå dirrer svakt i menigmanns
kinobevissthet, det alltid ligger en fristelse i å drive melkekua til
den aller siste dråpen er sugd ut, med blodsmaken i kjeften.
Filmhistorien tyter over av lignende eksempel, med kanskje
“Politiskolen” som styggeste tilfelle, og det blir neppe bedre så
lenge ikke grådigheten blir det. Man kunne bare ønske seg et minimum
av skam og et snev av yrkesstolthet opp i det hele.

“Saw” var i likhet med “Hostel” ikke uten nyhetsverdi da de
revitaliserte og utbroderte, i blodig detalj, fetisjerte
tortur/volds-segmentet av skrekkgenren. Det var som om den gode gamle
Motorsagsmassakeren ble ispedd snuff-lignende eksesser i lemlestelse
og menneskeslakt, på høyeste psykologiske intensitetsnivå og etter
alle bokens triks hva spenningskurve og plot angår. Dessverre er det
nesten alltid slik med denne typen film at, om ikke produsenten
kjenner sin besøkstid og begrensning, burde i hvert fall du gjøre det.

Australia har jevnt over hatt et godt år for både smalfilm og mainstream.
Razzle Dazzle er vel strengt tatt noe midt i mellom, skjønt dens lek med
virkelighet og fiksjon i utgangspunktet trekker den mer mot kunst enn mot
Hollywood. Den fiktive dokumentaren om dansekonkurranser for barn utspilles
allikevel på såpass mange nivå at her burde nedslagsfeltet være sjeldent
stort for en mockumentary å være. Dette skyldes vel først og fremst det
enkle faktum at alt du ser i løpet av spilletiden gir mening selv uten
mening; dans er nå engang gjenstand for en umiddelbar mennesklig
fascinasjon som hverken spør etter sammenheng eller krever forståelse. Slik
sett kan Razzle Dazzle på sitt mest grunnleggende fysiske nivå
karakteriseres som en hyllest til dansen på linje med Fame eller Billy
Elliot. Har du folk i bevegelse, selv til deadpan-80s soundtrack, litt
slapstick og melodrama er du ikke nødvendigvis veldig langt unna en film
som vil fenge barn og musical-hysteriske mødre.

Filmens “merverdi”, potensielle årsaker til at kanskje selv den strengeste
filmsnobben fremdeles henger med, ligger i den estetiske øvelsen som
uavbrutt pendler mellom fakta og fiksjon, på film og i virkelighet. Du skal
ikke ha lang sosial fartstid, mange filmer eller episoder av Seinfeld på
samvittigheten før du skjønner tegning i det hesblesende handlingsforløpet
og filmens mange larger-than-life karakterer, som den maniske husmor som
lever for og igjennom datterens hardt innøvde dansetrinn men til slutt
bryter sammen i sinnsrobønn. Men for alle som har fått med seg det
autentiske realityshowet fra samme miljø eller tilsvarende, er ikke
spranget større enn at det tidvis er duket for giftig satire som får selv
en blasert nihilist som undertegnede til å trekke på smilebåndet.
EDVARD MUNCH

Peter Watkins

Det måtte en misforstått og paranoid britisk venstreradikaler til for å
lage stor film om vår største kunstner noensinne.I sin nesten tre timers
lange “dokumentariske rekonstruksjon” av Edvard Munchs tidlige års
prøvelser i liv og på lerretet, gir Peter Watkins oss en svært personlig
skildring i et uhørt potent hybrid-format.

Den dramatiserte dokumentaren er løst basert på Munchs dagbøker og
historiske fakta, presset sammen i repetive mønster av traumer og
besettelser rundt kunstnerens evige tematiske syklus eros, sykdom og død,
og spritet opp med innskutte fiktive intervjuer og drømmeaktige loops fra
sentrale hendelser i Edvard Munchs liv, var i sin tid tiltenkt krinken. Med
en klar parallell til kunstnerportrettets egen historie, den unge Munchs
tålmodige kamp mot datidens naturalistiske og fornuftsorienterte kunstideal
og smaksherredømme, var oppdragsgiveren på Marinlyst på ingen måte imponert
over resultatet. Komme her til landet og lage film om selveste Edvard
Munch, (hardt prøvet)nasjonal hjørnestein og kulturell eksportartikkel
nr.én! Det er en oppgave som i det minste fordrer bruk av profesjonelle
skuespillere såvel som en historisk riktig språklig fremstilling. Det het
da visselig “sprog” og ikke “språk” på kunstnerens egen tid, til tross for
at det nettopp, som en stilistisk analogi til Munchs bruk av anakronismer
henimot oppløsningen av tid og rom, er selve poenget.

Det er ikke vanskelig å forstå at Watkins finurlige bruk av amatører i
improviserte intervju-sekvenser, med direkte dialog med kamera og med klar
allusjon til den yngre søsterens “kamerabevissthet” i Munchs klassiske
Døden I Sykeværelset, ble forvekslet med hobbyregissørens utilsiktede
forglemmelser og minimale budsjett. I likhet med Munchs egne verker før det
endelige gjennombruddet og oppreisningen i hjemlandet, ble filmen støtt ut
i kulden og glemt. I den grad at deler av
filmens mange lydspor er ødelagte for godt. Du vet du er i Annerledeslandet
når en kunstners portrett av en kunstner på sitt aller beste, genierklært
av samtlige franske film-autoriteter og Bergman, men fotoansvarlig som i
dag jobber med David Lynch, først blir gjort tilgjengelig for publikum
drøye 30 år etter produksjonen fant sted. Godt det ikke skjer hver dag at
man finner en Munch blant Ola og Kari Dunk.

3:10 TO YUMA

James Mangold

Med mindre du allerede har merket det, i år er det western-revival på gang.
Etter noen tiårs dvale og et dusin mer eller mindre vellykkede forsøk på å
revitalisere og modernisere genren, er den klassiske westeren tilbake på
lerret, og hvorfor ikke da gjøre en
remake av en perle fra glansdagene? Kanskje litt feigt og uorginalt,
sier du, men husk endelig på at dette er en del av filmindustrien hvor
kunsterisk kredibilitet og nyskapning betyr fint lite i forhold til et
godt utført håndverk som ærbødigt støtter seg til tradisjonen og den
strenge tematiske malen. Man kan selvfølgelig undres over hvor mange
bøker og filmer det er mulig å presse ut av en mytologisk kjerne som i
virkeligheten ikke strakk seg utover 10 år engang, men formelen virker
tilsynelatende fremdeles godt nok til at verden vil ha mer full Texas
i velkjent stil. Dessuten gir det en mulighet til å rette opp genrens
ufortjente rykte som grunn underholdningsfilm med forslitte
stereotyper og naiv heltedyrking, ofte kort og godt avskrevet som
kulturimperialisme. Sannheten er at mange
av westernfilmens klassikere, med “HIGH NOON” fra gullalderen som godt
eksempel, har vært grovt undervurderte i forhold til psykologiske
dybde, relasjonsskildringer og sosiopolitisk subtekst. Min påstand er
at høydepunktene fra denne genren har tålt tidens tann bedre enn
brorparten av de velkjente “seriøse”(les:pretensiøse)
sosialrealistiske dramatiseringer fra samme tid, både hva intelligens
og eleganse angår.
“3:10 to Yuma”, som er en remake av Delmer Daves film fra 1957, gir
oss nok eksempler på at drama i det ville vesten også kan være rik på
psykologisk dybde og skarpe personskildringer. Det er lett å merke
regissør James Mangolds bestrebelser på å lage for å lage western på
den gamle skolens vis, hvor alle toner av psykologisk,erotisk eller
politisk art snarere antydes enn utheves, men han kommer ofte til kort
i forhold til orginalen i subtilitet og sparsommelig fortellerteknikk.
Til hans forsvar, er det sikkert en vanskelig oppgave med to såpass
sterke og karakteristiske skuespillere som Russel Crowe og Christian
Bale i hovedrollene.Som filmens to motsatser, henholdsvis skurk og
helt, er begge dømt til å gjøre mye ut av seg, uavhengig av handlinger
og antall replikker. De gjør de til gangs og med en glød og intensitet
så gripende at filmen faktisk når enda høyere opp i min bok.

DYKKERKLOKKA OG SOMMERFUGLEN (LE SCAPHANDRE ET LE PAPILLON) Julian Schnabel

Dette er en etterslenger fra fjoråret vel verd å få med seg. Med det
gamle filmåret på avstand nok til å revidere sin egen oppsummering,
vil undertegnede gå så langt som å hevde at denne livsbejaende franske
perlen så absolutt hører hjemme i det øvre sjiktet av listen over de
beste filmene produsert i 2007.
Regissør Julian Schnabel har i begge sine to foregående filmer fortalt
usedvanlige historier fra virkeligheten om enkeltindivider og artister
som, mot alle odds og på mirakuløst vis, trosser sine livs største
hindringer og tvinger viljen gjennom alle stipulerte grenser. Som en
løvetann som nekter å la selv flere lag med asfalt holde den tilbake
fra å strekke seg etter solen i full blomst. I “Basquiat” skildret
Schnabel kunstnerkollegaen Jean-Michel Basquiats kamp mot egen
stoffavhengighet og outsider-tilværelse, og i “Before Night Falls”
følger han den homofile kubanske dikteren Reinaldo Arenas egen
beretning om sitt livs mange prøvelser mot sensur, diktatur og
trakassering. “Dykkerklokka Og Sommerfuglen” er nok en historie som
priser, for å låne en filmtittel fra en HELT annen sammenheng,
“Triumph Of The Will”, og stikker seg ut som den sterkeste og mest
oppsiktsvekkende av de tre biografiene.

Filmen forteller den sanne historien om den forhenværende redaktøren
for franske ELLE, Jean-Dominique Bauby, som plutselig og helt uten
forvarsel rammes av et slag som gjør den vellykkede mannen lam fra
topp til tå og ute av stand til å kommunisere med omverden. Innestengt
i en usynlig dykkerklokke ut resten av sitt liv, med hele sitt indre
livs påtrengende kraft i behold.
Etterhvert oppdager han at det venstre øyelokket, i skarp kontrast til
resten av hans paralyserte kropp, fremdeles kan beveges på og ved
uunnværlig hjelp fra språkterapeuter og pårørende forteller han sin
siste historie. Formidlet til omverdenen gjennom det venstre øyets
blink satt inn i alfabetisk system, som en sommerfugl som tar farvel
med sin siste sommers lykke, gir han sin sterkt gripende historie som,
tre dager før hans egen død, endte i bokutgivelsen “Le Scaphandre et
le Papillon”. Schnabel er stilsikker og fantasifull i sin skildring av
den personlige tragedien som ved viljens grenseløse kraft forvandles
til en siste triumferende seier, og hjelpes forøvrig godt på vei av
særdeles gode skuespillerprestasjoner og Janusz Kaminskis kreative og
smakfulle kameraføring.

SPIDERWICK CHRONICLES

Mark Waters

Detter er et av få tilfellene hvor man som kritiker tvinger seg
selv til å se og vurdere en film på andre premisser enn sin egen smak.
Til tider er det en oppgave man godt kan være foruten, men som
intellektuell øvelse og faglig utfordring er den ikke uten gevinster
for egen del og indirekte kanskje også publikum. Her dreier det seg i
første rekke om kua som etter beste evne forsøker å ikke glemme sine
dager som kalv, hente frem den lille rakkeren man etter sigende, bak
alle lag og år med sosialisering og karakterdannelse, fremdeles har et
eller annet sted langt der inne.
Hvis ikke dette stopper kjeften på gjennomsnittsbarnet i minst
halvannen time, er det all verdens grunn til bekymring og mistanke
rundt den lille podens helsetilstand eller oppdragelse. Hadde jeg vært
far, hadde det slik sett vært enda lettere å god for “Spiderwick
Chronicles”, som absolutt er en billig og hensiktsmessig måte å få
fred under middagshvilen eller fotballkampen på.. Uten å være noe
orakel på fantasy, skulle jeg mene at filmen på ingen måte nærmer seg
genrens ubestridte mesterverk, “Ringenes Herre”, eller, hater å måtte
si det, “Harry Potter”. Det kan man strengt tatt heller ikke forvente,
vi snakker tross alt om 2 av filmhistoriens mest vellykkede
filmatiseringer eller filmer overhodet, i hvert fall skal man holde
seg til besøkstall, økonomiske kalkyler og antall spin-off-effekter. I
forhold til mer moderate prestasjoner som “The Golden Compass” eller
“Narnina”, skulle den, i story, effekter, narrative hooks og
rolleliste, utvilsomt tåle sammenligning og vel så det. Du skal i
hvert fall ikke tro på bestefars innbitt(r)e overbevisning om at alt
var så mye bedre i gamle dager, for dette er et godt stykke i riktig
retning fra min barndoms store fantasy-suksess “Never Ending story”.

CARAMEL

Nadine Labaki

Film fra Libanon er ikke hverdagskost. Personlig kan jeg knapt
nok huske å ha sett en eneste film, og garantert ingen av nevneverdig
kvalitet som i tillegg IKKE omhandler regionens evige krigshelvete man
for lengst har fått mer enn nok av, i virkelighet som i fiksjon. Det
var faktisk et svært så befriende aspekt ved filmopplevelsen å for en
gangs skyld bli spart for Beiruts skyggesider, til fordel for lett
fordøyelig såpeopera med en skjønnhetssalong i byens sentrum som
backdrop. Her ligger det nesten ene og alene et godt argument for å se
filmen; settingen er skremmende lik en tilsvarende fra vår vestlige
verden og kan kun bidra til å gjøre avstanden kortere og fordommene
færre.
Vi følger fire kvinner, som alle jobber ved samme frisørsalong, og
dere respektive livs innslag av gleder og sorger, på arbeidsplassen, i
trafikken og på hjemmefronten. Regissør, smellvakre Nadine Labaki,
spiller faktisk hovedrollen selv og i motsetning til aktuelle
has-beens som Eddy Murphy og Sylvester Stallone, klarer hun seg
strålende på begge sider av kameraet. Plottet inneholder en finstemt
mengde melodrama og feelgood, smakfullt skildret med farger
selvbevissthet. Det er som om Pedro Almodovar skulle gjort remake av
“Kvinner På Randen Av Nervøst Sammenbrudd” , på mindre puls og med
lavere støynivå, ribbet for alle sine campe innslag av kinky
preferanser og freakshow.

THE EYE
David Moreau og Xavier Palud

Om det er de kreative kildene som kollektivt er i ferd med å løpe
tørre eller kun en trend i filmverden, nå går det jaggu meg sport i
remakes. Rundens andre omtalte innslag på feltet, “Funny Games”,
kunne man strengt tatt vært foruten fordi den ligger uhyggelig nær
originalen i handling og dramaturgi og det har verken blitt lagt til
eller trukket fra. I tillegg snakker vi også om samme manns signatur
på begge filmene. Neste remake i ilden er betraktelig mer ambisiøs i
sin bearbeidelse og oversettelse, hvilket faller seg mer naturlig for
2 amerikanere som tar seg mål å lage catchy , underholdende og
selvsagt salgbar skrekkfilm for Hollywood ut av semi-obskur horror
signert brødreparet Pang fra Hong Kong.

The Eye er en remake av det mer tradisjonelle slaget, nærmere
bestemt slutter den seg til rekken av asiatiske grøsser-perler
gjenskapt med Hollywoodfilmens attributter og redusert spillelengde og
gjerne også omskrevet handling og dialog hvis det skulle passe seg slik.
Ofte har resultatet vært så som så, for ikke å si så dårlig at vi godt kunne
klart oss uten. Selv “klassikeren” som sparket i gang hele tendensen,
The Ring, er i sin amerikanske utgave en langt blekere og mindre
fryktinngytende filmopplevelse enn dens japanske originalen.

Med alt dette i bakhodet pluss et kneppe bilder fra Jessica Albas
mindre vellykkede øyeblikk på film, går du ikke nødvendigvis til
kinosalen med vyer om å bli særlig skremt. Genrens store fordel er at
filmens primære funksjon og hensikt er lett å etterprøve for
tilskueren: her er det snakk om det kontante skrik eller det
utilsiktede hopp i kinostolen der og da, ikke karaktersetting i
etterkant av “fordøyelsen” eller analysen. Ok, skjønner innvendinger
mot Jessica Albas åpenbare rolle som markør og trekkplaster for
kino-mobben, men så hun gjør jobben på kurant vis, skal ikke jeg
kritisere henne veldig for å vise hud i dusjen i et par sekunder av
spilletiden. Jeg skrek, hoppet og svettet. Det samme gjorde samtlige
tilskuere i salen, uavhengig av kjønn og alder. Kompisen min og ca 5-6
andre forlot filmen midtveis, og det var ikke fordi den var kjedelig.
Trenger jeg si mer?

FUNNY GAMES US ( REMAKE )
Michael Haneke

Michael Haneke er muligens en fantasifull sadist for alt en stakkar
vet. Det kunne unektelig ha vært en forklaring på årets remake av sitt
eget mørke og uhørt konfronterende mesterverk fra 1997, “Funny Games”.
Personlig tror jeg fremdeles det hele kan knyttes til edlere motiver
enn de fleste i samme bransje ( eller rase ) kan vise til. Det er
mulig å forestille seg at det brechtianske prosjektet Haneke
iverksatte med Funny Games i 1997 fremdeles er viktigere enn det
meste annet. Da originalen opprinnelig skulle skytes i USA og ikke
Østerrike, er det mulig regissøren tenkte seg dette som et estetisk
alibi for å kunne slippe filmen løs en gang til, for et større og enda
mer relevant publikum for en film som tross alt kan leses som en
skarpsindig kommentar til Natural Born Killers: vold i virkelighet,
media og kunst og tilskuerens egen rolle og ansvar i denne sammenheng.

Haneke ønsket seg en film som, i motsetning til Natural Born Killers
eller klassikeren A Clockwork Orange, ikke gir sin tilskuer noen vei
utenom en konfrontasjon av filmens grunnleggende spørsmål og moralske
implikasjoner, like lite som noen retrett-mulighet hvis fiksjonen
røyner på og ting blir ubehagelige. Du tvinges til å reflektere over
hva som skjer eller skal skje,
Østerrikeren går sin egen orginal nøysommelig etter i sømmene, scene
for scene – som om det nettopp var et poeng å ikke miste en eneste
detalj i oversettelsen. Resultatet er en enegget tvillingbror fra
helvete, påtvunget visse fysiske forandringer, deretter sendt over
Dammen for å spre guffe og brutalt kjipe vibber blant folk og fe.
Filmskaperen har tilsynelatende, tross Naomi Watts og Tim Roth på
rollelisten, gjort sitt ytterste for å ende opp med en versjon like
foruroligende og sjokkartet som forløperen. Et ubehagelig deja vu for
den som allerede har fått med seg orginalen, og har du ikke sett noen
av dem vil du garantert eksponeres for inntrykk du kanskje ikke burde
møte mentalt uforberedt til. Tro meg, jeg har sett staute sterke men
følsomme karer bryte sammen på søndagen som følge av påkjenningene
Haneke påførte dem i løpet av filmens snaue 2 timer

Vi kommer til stadighet tilbake til Hanekes forestilling om fiksjonen
som noe annet enn opium for folket, snarere en kilde til engasjement,
bevisstgjøring av egen rolle og eget ansvar. Kunst SKAL gjøre vondt,
forstyrre sinnsroen, forklundre selvbedraget og selvtilfredsheten, for
å kunne stimulere et iniatiativ til forandring. Denne fiksjonen tenkes
å være røff og ubehøvlet og av en lite diplomatisk sort, og tar aldri
det minste hensyn til dine illusjoner, nervøse mage eller
reservasjoner mot film som avsluttes like nådeløst, håpløst og
meningsløst som livet selv. Michael Haneke har spesialisert seg på
spillefilm som nekter sine tilskuere synke ned i selvtilfredshet og
likegyldighet foran sine audiovisuelle tablåer eller flykte inn i en
passiv rolle. Sitter du der og tror vel om menneskeheten, det motsatte
kjønn eller mulighetene for fred i verden? Kom deg ut av ditt
patetiske og feige skinn og kom deg i arbeid med noen smertefulle
betraktninger rundt eksistensens dunkle tomrom og alle fremvekster og
manifestasjoner dette hule helvete er skueplass, beitemark og slagmark
for!

I ånd og misjon har alle hans filmer vært krevende, hardkokte og
insisterende dystopier gitt et nærmeste ubegrenset dramatisk
spillerom, og forsøkes aldri bortforklart, forenklet eller, via den
rasjonelle analyse, gitt et skinn av kontroll. I “Funny Games” hånes
denne vilje til sannhet og søken etter forklaringer og rasjonelle
løsninger på spørsmål som vi vegrer oss for å tro at ikke har en
konkret fasit.Brechts tanker om kunstens funksjon har utvilsomt påvirket
denØsterriske filmskaperen mer enn noen annen i denne sammenhengen.
Artauds radikale tanker om sitt grusomme teater, som skulle antenne
sitt publikum henimot sosial kollaps, har vel på tilsvarende måte vært
en kilde til inspirasjon for Hanekes kompromissløse arbeidsfilosofi og
metodikk.

27 DRESSES
Anne Fletcher

Man får ikke gå helt fri denne måneden heller for kynisk og platt
søtsuppe kokt på et tema jeg personlig har fått mer enn nok av. Det
man eventuelt har av drømmer og tilløp til fetish på området giftemål,
står i stor fare for å ryke når som helst etter en film som “27
Dresses”. Så jeg må i hvert fall, i romantikkens navn og med
umiddelbar virkning, slutte å søke innblikk i et av kulturlivets og
samfunnets mest spekulative kollektive fenomen, en institusjonell
anakronisme som på film og i virkelighet er gjennomsyret av usunn
interesse og grunnleggende dårlig smak. Bare sjekk ut de 27
bryllupskjolene som filmens oppofrende og dumsnille nek(Katherine
Heigl) har samlet seg opp. Et ubarmhjertig studium i grellhet, visuell
disharmoni og grenseløs vulgaritet.
Pyntet med absurde innslag som veikro-besøket som etter 5 minutter
ender med at den bryllupsfikserte hovedpersonen og hennes helt av en
bryllupsspaltist går fra konseptene i dans og sang på bord og stoler,
til en usannsynlig lite fengende evergreen fra jukeboksen, og etterpå
hylles av en samlet veikro som rockestjerner fra en fremmed galakse.
Det er da virkelig vel fortjent, Herr og Fru Gemenhet.
Bryllup er tydeligvis et tema med pornografiske kvaliteter i sin total
lammelse av dømmekraft og forstand hos sine giftesyke offre.. Det er
helt og holdent tilstrekkelig at man bruker ordet, med hele dets
uvilkårlige magi, noen stygge kjoler og noen drepende kjedelige
sosiale situasjoner, så er du der. Bryllup is best, fuck the rest.
Akkurat som menn ser wcet t-shirt-konkurranser uten det minste
forbehold eller krav til noe som helst utover at ingrediensene pupp +
gjennomsiktig stoff + vann (og kanskje minst 1 pils ) er lagt frem for
nærmere granskning for svette og opphissede blikk, med tilhørende hoi,
skrål, applaus og griseprat.
På en lignende måte kommer snufsingen og hulkingen alltid hakk i hel
med bryllupssekvenser på film. Som man bejubler og begjærer enhver
barm i våt t-shirt, sipper man til gullmedaljen hver eneste gang noen
i menneskerasen får på seg den grusomme finstasen og går nedover
kirkegangen

XXY
Lucia Puenzo

Overbevisende og vakkert utført debut fra Lucia Puenzo, som da skriver
seg dermed
inn i den nye bølgen av argentinsk film jeg personlig gjerne ser mer
av. Filmen forteller
historien om hermafroditten Alex som får føle på kroppen, bokstavelig talt,
hvilke komplikasjoner det nødvendigvis må føre med seg. Når du
selv sitter og klør deg i hodet og lurer om du skal omtale individet
som han, hun eller det, shemalen
eller the chick with dick, tar du etterhvert inn en viss empatisk
forståelse hvordan livet, i primære
henseende som identitet,seksualitet, følelsesliv og sosialt samvær, må
være får en hvis kropp befinner seg
i kjønnsmessig mellomtilstand.
Storylinen drives elegant og stilsikkert frem av en sparsommelig men
følelsesrik dialog, akkompagnert av vakre
tablåer av forlokkende argentinsk natur, over og under vann, i lange
meditative shots som ofte bader i
en kanskje litt for enkel symbolikk. Den narrative linken til sjøen er
Alexs´far, som jobber som marinebiolog, noe som
gir Puenzo gode påskudd til å kle dramaturgien i vakre maritime
eksponeringer som samtidig gir tilgang til et rikt
aresenal av metaforer. Dette er filmatiske kvaliteter filmen har til
felles med mange andre av de nyere
filmene fra Argentina, som gjør at det faktisk er mulig å snakke om
New Argentine Cinema. Lucia Puenzo har
definitivt potensiale til å komme ut som en av de flinkeste, og har
allerede med dette staket ut en god retning for videre
satsing.

WALKER TEXAS RANGER: “The Fourth Season.”

Jeg har så langt tilbake minnet kan huske hatt sterke innslag av
mainstream og lavkultur i min diett av musikk, film og for den saks
skyld kunst. Til dags dato står jeg inne for de aller fleste av disse
referansene, fra KISS og deres simple og kyniske cockrock til b-film
av sorten Chop-socky eller 80-tallets tilsynelatende utømmelige
reservater av horror og splatter. Av relevante serier til
sammenligning for Walker Texas Ranger, har jeg en liste mer enn lang
nok, og kan i farten nevne kanoniserte navn som Miami Vice, Bundy,
Beverly Hills, Baywatch og O.C. Følgelig kan jeg vanskelig beskyldes
for åndssnobberi eller forakt for det glattpolerte, manufakturerte og
hyperkommersielle av tv-produksjoner.
Men dette er kanskje et av de mest motbydelige eksemplene på vulgær
sammenblanding av ukultur og (a)moral vi kjenner. Jeg har alltid, så
godt som det har latt seg gjøre, styrt unna denne selvforherligende
skjeggapen og Jesus-skikkelsen i skinnvest med “a rangers pride”,
stjernen som befester lovens tilstedeværelse og bærerens status som
autoritet og håndhever og boots. Men skal man skal tåle inderlig vel
den ukultur som ikke rammer en selv?
Chuck Norris eller Walker Texas Ranger er en fyr som benytter enhver
anledning til flashe sine makeløse triks og repertoire av
fighter-moves, til alles dikterte og betalte glede og beundring. På
spanejobb i en av seriens episoder setter han seg ubeskjedent til å
lese boken “Timeless Wisdom”, som skjegget i tillegg mumler frem
“…is written by Chuck Norris…” og smiler bredt i sin skamløse
kjærlighet til seg selv. Walker er mannen som først gir deg en
oppvisning i kampkunst, konsekvent med seg selv i sentrum og med
heldigst utfall, deretter et lynkurs i slavemoral og skinnhellighet.
Her kommer anledningen, rosinen i denne hatefulle anmeldelsens
sprekkeferdige pølse, til å sitere min fiktive Chuck Norris-linje, i
sitt alter ego Walkers dårlig fremførte patos, ” I´m bad with the bad,
rough with the rough and tough with the toughest.”
Serien er dømt til å smake den delen av Amerika vi IKKE elsker:
sørstatsrettferdighet, evig frelse på postordre og på tv,
pseudo-reaksjonært tankegods og den etiske beskaffenhet som bidrar til
å forme den inngrodde skepsisen og det intense hatet som rettes mot
alt som faller utenfor bondetampen og cowboyens toleranse-horisont,
det være seg narko, manglende kjennskap til kampsportslig fair play,
radikale og kritiske individer eller krefter, frikere, nyreligiøse,
dagdrivere og andre utskudd som ikke ønskes plass hans visjon om det
amerikanske samfunnet. Hadde det ikke vært i beste sendetid, også for
hans sikkert største gruppe av fans-barna, hadde han sikkert lagt til
niggere, homoseksuelle og sikkert også Mõtley Crûe. Jeg ser heller
ikke bort fra at dette er en mann som ved gitte anledninger på
nattestid trekker den hvite kutten av apemannsoppsynet og brenner kors
sammen med resten av jaktlaget.

TRUE ROMANCE

Tony Scott.

Et hyggelig gjensyn med en film jeg snakket varmt om da den kom, noe jeg
nå absolutt ser all grunn til å gjøre igjen. Dette er da manuset til den da
ikke fullt så kjente og lovpriste Quentin Tarantino, noe man i re trospekt,
etter å ha gjort seg kjent med hans nærmest oppskriftsmessige måte å lage
film på, merker etter få sekunder inn i filmen. Åpenbare selvbiografiske
trekk, som hovedpersonen Clarence Worley(Christian Slater) som drømmer seg
bort i chop socky og kvinnebryst i skjønn forening, stuck med en dead
beat-jobb og beskjedne prospekter for en fremtid. Der var også Quentin en
gang i tiden, inntil han dro maksimal nytte av sin kumulerte kjennskap til
god og dårlig film, dro ut den gangbare essensen(vold,våpen,drugs,vakre
kvinner,70s sleaze, utbrodert vittig dialog) og laget film det strengt tatt
var vanskelig å mislike. Denne formelen har han holdt fast ved, noe han har
alle gode grunner i verden, dvs. penger og berømmelse, til å gjøre. Jeg vet
at jeg kaster en brannfakkel i det jeg innrømmer at personlig kan jeg styre
min entusiasme for Tarantino. Ja men, er ikke”Pulp Fiction” verdens beste
film? NEI, det er den så langt derifra og fuck off til deg også. Grunnen
til at jeg liker denne såpass godt, sett bort fra at store deler av A-laget
på skuespillersiden for herrer er med, er vel at Tony Scott står for regi
og gjør det på sitt glatte men stilsikre vis. Som sagt er det en tøff jobb
å avskrive en film med navn som Dennis Hopper, Christopher Walken, Gary
Oldman og Val Kilmer på 1 2 3 så jeg er glad jeg slipper. Patricia
Arquettes rolle som hore (ved navn Alabama) er også en ting verd å nevne.

HOW SHE MOVE

Ian Iqbal Rashid

Dansefilm er tydeligvis på mote igjen. Det er i hvert fall den andre
jeg ser i dette embete på under et halvt år. Men for alt jeg vet, har
genren kanskje vært der siden Fame og skredet av hesblesende
steppende, dansende, hoppende og, til tider, provoserende
livsbejublende film på begynnelsen av 80-tallet. Jeg kjenner min
filmhistorie godt nok til å vite at det startet lenge før den tid
også, ikke minst må denne typen film ses i sammenheng med revy,
cabaret og ikke minst en genre jeg, helt mot min vilje takket være min
mor, tidlig ble gjort fortrolig med, musicalen. Det var fra dag én,
husker ikke om det var “Sound Of Music” eller “Hair”, noe med det
dramaturgiske konseptet som gjorde at jeg hadde vanskelig for å ta
fiksjonen, historien og rolletolkningene inn. Hvem det nå enn var som
kom opp med det, vedkommende skal ha honnør for det uhyre absurde
tilsnittet; vi er egentlig midt inne i en slåsskamp, fillene
fyker,servise knuses, folk går ut av sine gode skinn, hatet strømmer
på og alt er polsk riksdag men HEI! La oss ta en liten pause fra
tumuluttene og ta en liten sang, danse i ring, danse på vegger og det
som er, i strigente formasjoner og under beihard koreografi, så tar vi
blodbadet etterpå. Nå er ikke dettte noen musical, men du får hele
tiden følelsen av at det hele går på skinner i den grad at du nesten
skimter skyggen av den høyenergiske koreografen som, utenfor
kamereavinkel vel og merke, pisker alle mann inngående for at alt
“skal sitte”. The show must go on. Et annet aspekt ved dansefilmen er
at den, sett bort fra “Flashdance” og “Dirty Dancing”, er veldig usexy
i all sin kjernesunnhet og danssende livsutfoldelse. Det hjelper på at
handlingen er lagt til min pilgrimsby Detroit, men det er vel så godt
som det eneste positive jeg har å melde om dette her.

SOLSIKKENES NATT ( LA NOCHE DE LOS GIRASOLES )
Jorge Sánchez-Cabezudo.

Enhver runde med filmanmeldelser burde hatt en film som dette. Som
gulrot, til inspirasjon og ikke minst personlig glede og utbytte. Det
er nettopp da man skjønner at man faktisk gjør en ganske så lystbetont
jobb i forhold til jævelen som springer rundt fra bystyremøter til
vielser hos byfogden for en eller annen lokalavis i utkantsnorge.
En annen ting å glede seg over ved denne filmen er
overraskelsesmomentet. Jeg har selvsagt sett det man strengt tatt, for
å leve opp til sine forholdsvis strenge krav til skolering og faglig
tyngde, bør ha sett av spansk film, og noe av det har sågar også falt
i smak og man har latt seg begeistre en liten stund for så å klø seg i
hodet å lure på hva som egentlig var så bra at det rettferdiggjorde
opphausingen og hypen. Slik hadde jeg det bl.a. med Almodovar, det
kanskje mest kjente spanske navnet i filmsammenheng. Intet vondt om
den mannen eller noen av hans filmer, men det er heller ikke det
første navnet på dine lepper når filmklassikere skal diskuteres. Det
finnes selvsagt unntak. Som Julio Medem,Víctor Erice, Juan Carlos
Fresnadillo og, for min del, først og fremst Luis Buñuel. Sistenevnte
navn, det eneste spanske på stjernehimmelen i filmuniverset mitt,
holdt sitt hus og virke i Paris i en meget viktig periode i
modernismens kulturhistorie, noe jeg som frankofil velger å kreditere
Frankrike og ikke Spania. Nåvel, poenget var at jeg overhodet ikke var
forberedt på at denne filmen skulle holde et så høyt kvalitetsnivå, på
alle sett og vis, som den faktisk gjør. Den ennå fortsatt unge og
ferske regissøren Sánchez-Cabezudo spås herved en gullkantet fremtid
hvis han fortsetter å lage film som dette.

Det er vel på sin plass å namechecke begrepet “film noir”, i den grad
du kan se for deg hvordan det kan utspille seg på den bokstavelig talt
gudsforlatte spanske landsbygda. Filmen åpner beinhardt og bekmørkt
med nyheten om drapet på en ung kvinne hvis lik blir funnet i en seng
av solsikker, vi følger deretter gjerningsmannen, en omreisende
salgskonsulent for et firma som selger støvsugere myntet på
industrielt bruk, og overværer at han nesten får voldtatt og knertet
nok en kvinne. Samtidig følger vi også speleologisten, hulespesialist,
Esteban på vei til oppdrag i det som etterhvert viser seg å være samme
område. Sánchez-Cabezudo utviser uhyre sofistikerte grep hva narrativ
struktur angår, og går i dette henseende det meste du har sett av film
som gradvis vever flere ulike historier sammen for så å møtes mot
slutten. Ti tross for den dunkle innledningen, slår ikke filmen meg
som “mørk” eller “hard”, snarere elegant, stemningsfull og rik på
vakre mellommenneskelige spill.

KUNG FU PANDA

John Stevenson og Mark Osborne.

Animasjon er ingen fetisj eller noe interesseomårde for meg personlig.
Mange hevder, tydeligvis, at det i et utsagn som dette impliseres en forakt
for det såkalte “barnet i oss”, en psykologisk og intellektuell gestalt det
godt skal la seg gjøre å bevise er ånden eller spøkelset av det ene og
samme barnet du engang var. Et menneske liker å leke, og det gjør det fra
dag 1 og mer eller mindre frem til det dør, skjønt formen i de fleste
tilfeller, minus den psykisk UTVIKLINGSHEMMEDE og hos folk som Hulk Hogan,
sjelden forblir den samme. Vi kaller det utvikling eller progresjon, eller
la oss være storsinnet og bruke det mer nøytrale begrepet “forandring”, og
de som forstår seg på slike størrelser mener visstnok at det er en
forutsetning for å ivareta en vesentlig del av spenningen og gleden ved
det. Det sier seg selv: Is, brus og Walt Disney er vel og bra alt sammen
men hadde du vært stuck med dem som dine eneste kilder til stimulans til du
ligger der og, for å parafrasere Munch på dødsleiet, råtner i en stank av
død og fordervet menneskekjøtt, hadde du garantert gått lei. Lenge før du
strengt tatt kunne karakteriseres som voksen.

Det store MEN er at denne DreamWorks-produksjonen er ganske så fet, selv
for en fyr som kan finne på å benytte såpass mye plass og energi på å
slenge dritt om animasjon som genre som meg. Historien, som benytter det
samme trylleformularet som mainstream kung fu/karate/boxing/action type
“Rocky” eller “Karate Kid” i narrativ struktur og fortellerteknikk,
utspiller seg i et animert Kina og en dal hvis innbyggere består av
forskjellige kjære og kjente dyr med ulike liv, gjøren og laden og sosial
status. Den rundmagede og matglade pandaen Po piskes rundt til å selge og
servere nudler i familiegeskjeften, skjønt i sitt stille drømmer han om
kung fu og ikke hemmelige nudler-oppskrifter. Men etter en slapstick-killer
av en episode både han selv og alle andre tror er en grov feiltagelse og en
ren tilfeldighet, pekes han som panda fra klar himmel ut til denne kung
fu-skolens dalai lama, the “dragon warrior” og må etterhvert både gjennomgå
beinhard disiplin og trening og til slutt møte den fryktede Tai Lung i en
forrykende mano-a-mano for å beskytte dalen sin.

Usedvanlig rik detaljrikdom i animasjonen, som naturlig nok er inspirert av
den asiatiske visuelle tradisjonen i bl.a. manga, sparsommelig effektfull
bruk av farger og god vokal innsats fra et stjernelag det dessverre godt
skal gjøres å matche med thomas giertsen,kristoffer joner, pia tjelta og de
hvis stemmer står i fare for å dukke opp i den versjonen med norsk tale.
Forøvrig alltid kult å høre Carl Douglas´ “Kung Fu Fighting”, spør du meg.

HELLBOY 2: THE GOLDEN ARMY
Guillermo del Toro.

Det er svært gode tider for vellykkede comic-adapsjoner, og med
Hellboy 2 er det bare å slå fast at denne filmrunden definitivt står i
tegneserieheltens tegn. Innledningsvis må bemerkes at det er med stor
glede og, for all del, overraskelse å få en revival på sine store
helter fra guttedagene uten å måtte ty til den arkaiske og høyst
fetisherte papirutgaven. Comics? Man forsøker å være voksen, mann he
he.

Dark Knight og Hellboy 2 er ypperlige anslag for den kommende
filmhøsten. På grunn av alder og den nåværende nærmest okkulte
vekkelsesvibben i tidsånen, er det i første omgang lettest å holde
knappen på Hellboy 2. Den helvetiske backdroppen med referanser til
kanoner som Dante, Milton og Lovecraft, paranormale nazi-eksperimenter
og domdagstemning i lett “Sjunde Inseglet, Det”-style, er lett og
saftig bytte for egeninteressen og det pirrer sågar den sataniske
bevisstheten.
I tillegg er det en stor fryd å være vitne til stort skuespill på
kommersielt nivå, førsteklasses regi i grandiost format. Man skjønner
at samme mann er tiltenkt oppgaven å sette Tolkiens “Hobbiten” i
levende bilde, og i praksis spiser man jo da nesten kirsebæra sammen
med Peter Jackson. Historien har også en pseudo-nietzscheansk analogi
i sitt “det gode i det onde”, det menneskliggjorte ønsket om å gjøre
“noe godt”, selv om her er det snakk om å redde seg selv og hele
menneskeheten. Hellboy, eller bare HB(for å utkantsnorge-ramp som meg
selv til å trekke på smilebåndet), ligner, i motsetning til Dark
Knight, mer på oss alle, i sine små mennesklige gleder og sorger i
kjærligheten og på “jobb”, skjønt det er helvetes jobb ho ho. Har sånt
sett mer til overs for Batmans overmennesklighet men det er en helt
annen sak.

ELITE SQUAD: TROPA DE ELITE
Jose Padilha.

Beinhard sosialrealisme fra karnivalsparadiset Rio De Janerio som nok
en gang bekrefter at denne verdensdelen har mye på gang på filmfronten
, om ikke på å verne om menneskerettigheter og fair trial i
rettssystemet. Drøye tortur-sekvenser som sikkert støter den sarte
sjelen men så er da faen meg ikke virkeligheten nådig heller. Og aller
minst i de brasilianske favelaene, hvor sterkeste, grådigste og mest
hensynsløses rett rår grunnen og menneskelivet-eller verden betyr en
dritt i forhold til en outburst på funk party med gutta i gjengen.
Eller en misforstått oppfatning, en korrupt en, av hva som er riktig
og galt.

Historien er løst basert på en BOPE(Battalion For Special Police
Operations)-veterans blodstenka vitnesbyrd fra år i felten i
myndighetenes hemmeligstemplede krigføring mot dop industrien på alle
nivå. Og de kjenner ingen andre mål enn kaldblodig eliminasjon, i den
grad at du virkelig lurer på hva som er verst, problemet eller
motgiften.

Kontroversielt tema krever ofte en røff og grovkornet stil og filmen
kler derfor sitt håndholdt-kamera-cinema-verite format til det fulle
og er i effekt veldig hardhitting i sin nådeløse avkledning av samba
magiens mørkeste baksider i et, for å si det med Wannskrækk, i et
helvetes tempo. Mange stygge fyrer her og mange AG3 og det som verre
er. I can dig it. Der “City Of God” hadde et skjær av romantisk
nostalgi har denne først og fremst årgangsdarkness, og det er vel og
bra. Bon apetit. Tchau!

POOR BOYS GAME
Clement Virgo

Boksefilm til ettertanke er ikke hverdagskost. “Poor Boy´s Game”
kommer i så måte nærmere “Raging Bull” enn hva
Virgos foregående “Lie With Me”(2005) kom “Last Tango In Paris”. Om
ikke akkurat noen klassiker, leveres
her et kløktig moralsk drama om hevn, bot, raseforskjeller,vold og
rettferdighet.

White trash-bokseren Donnie Rose(Rossif Sutherland) kommer ut fra
spjeldet etter 10 års soning for en stygg voldsepisode mot
en svart tenåring. Med mye dritt i bagasjen,men med et oppriktig ønske
om å make things right. Den svarte befolkningen i hjemstedet Halifax,
med den
lettere stormannsgale og selvelskende proffbokseren Ossie Paris (Flex
Alexander) i spissen, er ikke like entusiastisk for løslatelsen og
tørster etter hevn for
Donnies ugjerning. Ossie satser på å drepe Donnie i ringen og med
menigheten i ryggen setter han opp kampen. Voldsofferets egen far,
Ossies gamle boksetrener og mentor George(Danny Glover) som nå pleier
den handikappede sønnen, er imidlertid ikke med på lynsje-stemningen
og ber Ossie avlyse kampen. Da hans ønske ikke tas til etterfølgelse,
ender han opp i den lettere ironiske situasjonen å trene mannen som
ødela livet til hans eneste sønn.

Rossif Sutherland gjør en svært overbevisende rolle som som Donnie og
ligner til tider kanskje mer på sin far Donald enn storebroren Kifer.
Danny Glover er som alltid gjennomsolid og kanskje filmens største
bragd på skuespillersiden. Hva manus og regi forøvrig angår, er filmen
kanskje en smule langtekkelig og litt klossete i sin dramaturgiske
kurve men Clement Virgo er likefullt på vei mot noe.

FLAMMEN OG CITRONEN
Ole Christian Madsen.

Danskene har fremdeles et meget godt grep om filmproduksjonen og man
blir som nordmann rent flau over å nok engang bekrefte hvor mange lysår
ligger foran
alle fåfengte forsøk her på vår egen siden av nordkalotten.

I den tilsynelatende ustoppelige strømmen av filmer og øvrige
artefakter av tåredryppende, nerverpirrende og hjerteskjærende
vitnesbyrd fra den andre verdenskrigen, har nok Danmarks andel av
historiene vært marginale. Personlighadde jeg nesten glemt at de i det hele
tatt var med på kalaset og kan, med hånden på hjertet og swastikaen, ikke
huske en eneste
godhistorie fra den kanten fra 1940-45. Takket være min egen fars
lettere morbide fetish på feltet, har jeg hørt mange av dem etterhvert
men tar gjerne flere, i hvert fall når de fortelles på en såpass spennende
og
velregissert måte som dette. Vi følger de fryktløse og barske
motstandsmennene Flammen(Thure Lindhardt) og Citronen(Mads Mikkelsen) og
deres
farefulle kamp mot nazi-okkupantene, skjønt der filmen raskt kunne
glidd over i et nasjonalt heltekvad i sort og hvitt, nyanseres bildet og
visker
sakte ut skillelinjene mellom riktig og galt, helt og skurk.

Dette må definitivt være en av de største satsningene i dansk film
noensinne, i research som kroner og øre, men det har da også båret
frukter av såpass høy kvalitet at det utvilsomt var verd hver tøddel.
Frembragende
skuespill og action på høygir. Det er et dejligt land, for fanden.

STEPBROTHER
Adam McKay.

Det lages til enhver tid en dårlig film, en helvetes vederstyggelig
komedie i Hollywood-format med utrangerte hasbeens siste
krampetrekninger i rampelyset. En siste joke, en siste fjert på
lerrete før de forsvinner ut i permanent obskuritet og glemsel til
evig tid. “Stepbrother” er en grov fornærmelse mot all verdighet og
intelligens. Lavpannet humor selv barn må få problemer med å svelge
eller, enda mindre, le av.

Filmen skisserer det usannsynlige scenarioet at det gamle paret Nancy
(Mary Steenburgen) og Robert (Richard Jenkins) gifter seg,
begge med hver sin godt voksne late og infantile sønn boende hjemme
hos seg, den ene styggere enn den andre(John C. Reilly) men begge
like dumme og strengt tatt tibakestående. De blir derfor, høyst
ufrivillig, stebrødre og havner under samme tak og helvete bryter løs.
Plotet går kort sagt ut på at 2 voksne menn, som begge nesten kunne ha vært
faren din, springer rundt og oppfører seg som tenåringer for ikke å si
barn: testikler gnis på tamtrommeskinn, banneorda hagler og du vil bare ut
av

kinosalen. Få slutt på det hele.
Den kan i beste fall leses som en lite morsom satire på den utvidede
ungdomstiden men for min del blir irritasjonsmomentene for mange. Og
det stygge trynet til John C Reilly er et jeg håper jeg aldri ser igjen, på
film eller bilde.

TILBAKE TIL BRIDESHEAD ( BRIDESHEAD REVISITED )
Julian Jarrold.

Det ligger en sval 90-talls revival i luften om dagen, og i filmverden
er kanskje dette et av bevisene for det.
Fra 1990 og utover kom en rekke britiske historiske kostymedrama,
filmatiseringer av mer eller mindre perler fra fra forrige
århundrers litteraturhistorie. De beste med Jermey Irons og de
dårligste med Hugh Grant. Emma Thompson var derimot med i alle,
rødtoppen med sin snerpete tilstedeværelse og sitt gravalvor. Tror du faen

ikke hun har lurt seg med i denne runden også, i en ellers forsåvidt
hederlig
rolle. Adel og kjærlighet, forbudte frukter og svik i fordums tider, du har
sett det mange ganger før og det pirrer egentlig fint lite annet enn
kjedsommeligheten. Vi er da transmoderne mennesker, for svarte, gi oss
noe annet enn dette påkostede og utspjåkete sølet med tørrvittig
dialog på oppstyltet høytidelig engelsk, gamle dagers koketteri og romanse i
forviklingar. Ok, filmen foretrekkes fremfor tvserie-utgaven, fordi
den komprimerer den bortkastede tidsbruken til et minimum, lidelsene til et
humant
nivå. Allikevel blir du sittende å se på klokken. Og det er aldri et særlig
godt tegn.

DER BAADER MEINHOF KOMPLEX
Uli Ede

Den nyere tyske historien har noen ytterst skamfulle kapitler å svare
for. Hvis man da ikke skal kjøre seg fast i
den første og utvilsomt verste hengemyren av ugrei tematikk, 2
verdenskriger og navnet Adolf Hitler, skjedde det forøvrig også saker
og ting i landet i løpet av 70-tallet som det fremdeles er sårt for
tyskeren å snakke om.
I årene da “radikal” i Norges sosiopolitiske fargeskala var å lenke
seg sammen, i busserull eller samedrakt,mot vassdragsutbygging og høre
på Vømmøl, sprengte en liten bygerilja menn og kvinner i Berlin
varemagasiner i lufta, likviderte politikere og næringslivstopper,
kapret fly og spredde kvalme og uhygge. Det hele under påskudd, i
manifestform og ved stjernejournalisten Ulrike Meinhofs penn, av
klassekamp og et nødvendig væpnet oppgjør mot fasciststaten
foreldregenerasjonen aldri kvittet seg med.Uli Edes filmatisering av
Stefan Austs bestselger fra 1985 formår, i likhet med boken, å
fortelle selve historien på nøytralt og spennende vis, som ikke
uventet gjør seg såpass bra på film at dette lett kunne ha vært en
Hollywood-produksjon. Når man i tillegg hyrer det som kan krype og gå
av kjente tyske skuespillere, er den til syvende og sist vanskelig å
mislike, for en fyr som meg.

Men de store og virkelig interessante spørsmålene som reiser seg når
man går inn i et stykke nyere vestlig historie såpass fascinerende som
dette, som beveger seg langt under overflaten av de mange hendelsene
fra 1968-1978, vil Ede konsekvent ikke konfrontere eller spekulere i,
og dermed sitter man igjen med noe ikke fullt så spennende som f.eks.
Fassbinders 2 innspill i debatten, “Deutchland Im Herbst”(1978) og
“Die Dritte Generation”(1979). Men folk i disse dager er kanskje ikke
så veldig hyppe på å gå lengere inn i denne bekmørke materien, noe jeg
så absolutt kan respektere: Både verden og filmen gikk videre.

SAW V
David Hackl

Dette er i substansen så dårlig og tendensiøs film som det overhodet
lar seg gjøre å lage pr. idag, og man kan bare rive seg i håret å spørre

hvorfor ingen har kastet seg på bremsene før det gikk så langt som dette.
Problemet med en butikk eller INDUSTRI som dette, er at, vel vitende
om at den foregående suksessen ennå dirrer svakt i menigmanns
kinobevissthet, det alltid ligger en fristelse i å drive melkekua til
den aller siste dråpen er sugd ut, med blodsmaken i kjeften.
Filmhistorien tyter over av lignende eksempel, med kanskje
“Politiskolen” som styggeste tilfelle, og det blir neppe bedre så
lenge ikke grådigheten blir det. Man kunne bare ønske seg et minimum
av skam og et snev av yrkesstolthet opp i det hele.

“Saw” var i likhet med “Hostel” ikke uten nyhetsverdi da de
revitaliserte og utbroderte, i blodig detalj, fetisjerte
tortur/volds-segmentet av skrekkgenren. Det var som om den gode gamle
Motorsagsmassakeren ble ispedd snuff-lignende eksesser i lemlestelse
og menneskeslakt, på høyeste psykologiske intensitetsnivå og etter
alle bokens triks hva spenningskurve og plot angår. Dessverre er det
nesten alltid slik med denne typen film at, om ikke produsenten
kjenner sin besøkstid og begrensning, burde i hvert fall du gjøre det.

Australia har jevnt over hatt et godt år for både smalfilm og mainstream.
Razzle Dazzle er vel strengt tatt noe midt i mellom, skjønt dens lek med
virkelighet og fiksjon i utgangspunktet trekker den mer mot kunst enn mot
Hollywood. Den fiktive dokumentaren om dansekonkurranser for barn utspilles
allikevel på såpass mange nivå at her burde nedslagsfeltet være sjeldent
stort for en mockumentary å være. Dette skyldes vel først og fremst det
enkle faktum at alt du ser i løpet av spilletiden gir mening selv uten
mening; dans er nå engang gjenstand for en umiddelbar mennesklig
fascinasjon som hverken spør etter sammenheng eller krever forståelse. Slik
sett kan Razzle Dazzle på sitt mest grunnleggende fysiske nivå
karakteriseres som en hyllest til dansen på linje med Fame eller Billy
Elliot. Har du folk i bevegelse, selv til deadpan-80s soundtrack, litt
slapstick og melodrama er du ikke nødvendigvis veldig langt unna en film
som vil fenge barn og musical-hysteriske mødre.

Filmens “merverdi”, potensielle årsaker til at kanskje selv den strengeste
filmsnobben fremdeles henger med, ligger i den estetiske øvelsen som
uavbrutt pendler mellom fakta og fiksjon, på film og i virkelighet. Du skal
ikke ha lang sosial fartstid, mange filmer eller episoder av Seinfeld på
samvittigheten før du skjønner tegning i det hesblesende handlingsforløpet
og filmens mange larger-than-life karakterer, som den maniske husmor som
lever for og igjennom datterens hardt innøvde dansetrinn men til slutt
bryter sammen i sinnsrobønn. Men for alle som har fått med seg det
autentiske realityshowet fra samme miljø eller tilsvarende, er ikke
spranget større enn at det tidvis er duket for giftig satire som får selv
en blasert nihilist som undertegnede til å trekke på smilebåndet.

 

[Denne fremstilling er det første utkast til en filmatisk åpning, en slags prolog, som beveger seg noe utover det å være et rent handlingsskildrende manus med monolog/dialog. Kanskje teksten lar seg benevne som en krysning av en vanlig prosatekst og et filmmanus, med sine tidvise refleksjoner og tankegods som ikke lar seg fanges opp av det eksisterende filmspråket, dvs få noen plass i den faktiske filmatiseringen. Dette er i aller høyeste grad tilsiktet, myntet på en funksjon under filmens tilblivelse som ledetråd for hvordan man til syvende og sist fremstiller de angitte handlinger og ord i filmen. Det kan gå på alt fra lys-og skyggevirkningers symbolske verdi og effekt, til en grunnstemning i sinnelag, språkbruk og naturskildring. Selv om teksten er lang, vil det i realiteten, når teksten reduseres og komprimeres ned til hva vi faktisk vil se og høre på skjermen, på langt nær være snakk om noen langdryg poetisk innledning i reell spilletid. Denne teksten vil etterhvert avløses av en vasket versjon som vil bli filmens offisielle manus. Denne teksten er følgelig tenkt som et hjelpemiddel under de første forberedelser, det være seg research som jakt etter den riktige location for hver enkelt sekvens. Teksten etterfølges av noen spredte tanker rundt den praktiske gjennomføringen og soundscript].

Anders Wimpelman.

 

 

Det Blonde Beistet / The Blond Beast

 

“A furore Normanorum, libera nos Domine” (“From the fury of the north-men, God deliver us”).

Old English saying.

Sort bilde. Nattens majestetiske stjernehimmel morphes langsomt inn. Vi beskuer stjerner,konstellasjoner og andre himmellegemer,om mulig med en symbolsk klangbunn(Mars, Saturn og Jupiter). Det zoomes inn på Nordlyset, Aurora Borealis, helt til man når det hvites utbrente totalitet. I likhet med motsetningens ekstremverdi, den helsvarte bildeflate, tjener også denne som en vag antydning av dødens endelighet, såvel som en fødsel på ny. Dette bildet holdes i noen øyeblikk, før zoomen reverseres ut og tar form av månens refleksjon på vannoverflaten.

Blikket beveger seg langs vannet mens tåken gradvis trenger inn i bildet. Det ules i det fjerne, som om Pan[1] påminner oss at de siste minuttene av Ulvetimen[2]ennå utspilles der ute, i dyrets domene. Et rådyr står på åskammen, under den skoddtunge morgentimen, kryssklippet med sekvenser av ulv som rasker gjennom et lignende terreng i grålysningen. Morgenrøden gløder, i en horisont av skumring som langsomt viker unna, som nattlige skapninger i flukt fra dagens lys.

De ornamenterte baugene av 3 Vikingskip slår inn fra høyre, og glir nesten lydløst over den stille vannoverflaten i skjærgården. De går i retning av fremmed havn. Skip og passasjerer er fortsatt innhyllet i et teppe av natt og derfor kan vi bare såvidt skimte silhuetter av krigere på skipet, der de tripper av kamplyst mens de resiterer magiske runer de håper gir dem styrke fra gudene. Det gjelder å angripe øyriket mens verten ennå slumrer i sin uvitenhet, gripe timen før morgenen gnir ut sitt siste mulm av øynene og lar nattefrosten trekke sitt siste gjesp før solas storslåtte entré. Vikingene legger undertiden til lands, uten at det later til at øyas beboere, sentrert rundt et Kristent kloster, har tatt noe synlig notis av dette. Følgende sub-tekst rullende over skjermen ut fra venstre til høyre:

 

”Lindisfarne, England,793 A.C: the first known Viking raid in history.”

 

Blod og ild. Plyndring og drap. Et sverd svinges i luften, en sprakende ild fra en fakkel synes til værs. Like etter står et halmtak i flammer, mens piler og spydd suser gjennom luften i alle himmelretninger. Hus brennes ned,et kors av stein veltes over og knuses demonstrativt mot kristenmanns jord. Krusifikset av tre, som er anrettet inne i klosterets kirke, settes også i fyr, akkompagnert av redselsfulle skrik fra kvinner og barn.

Du ser Kristusskikkelsen brenne inn til forkullet tre, snart oppløst i aske. Vikinger angriper munker, lekfolk og fiskere; som et rovdyr med fritt lende til sitt bytte, folk hogges ned for fote eller legges i lenker og deretter brutalt ført ut av bildet(høyre). Du ser rekken av Vikinger, kvinner og trell, gods og husdyr, som i middels tempo stiger ombord i skipene fortøyd i strandkanten. Den siste berserker[3] stiger ombord og beveger seg til enden av skipet, som nå tar fatt på hjemferden. Kameravinkel sammenfaller med Vikingens siste utsyn over et forlatt øyrike, etterlatt i en sørgmodig tilstand av herjing og ruiner. Et flyktig bilde på netthinnen av rådyrets kadaver, dandert liggende i et stilisert tablå fra forsommerens skog. Type dramatisk anslag. Sterk kontrast i farger og fikst perspektiv. Vi nærmer oss snart morgenrødens skjøreste glans, der ute i synsfeltets ende, som nå i praksis nesten løper sammen med en uendelige linje mørkeblått hav. Bildet av skipet som seiler utover, holdes i en lang fade helt ut til det munnes ut i en liten prikk.

Lys på havet nærmer seg og fades inn. Det er Vikingskipenes fakler som blafrer standhaftige der ute på åpen sjø, som om de, med sine kast med den friske sjøbrisen, vinker bud om krigsflåtens tilbakekomst. På land får dette sin entydige reaksjon blant de mer eller mindre frivillig landfaste, som alle nå samles i vannkanten av den steinete strandlinjen. Kvinner, barn, oldinger og trell, hoier og peker utover mot skipene. Omsider når flåten sin hjemlige grunn og skipene dras opp på svabergene av kraftige armer i besluttsomme bevegelser. Så utfoldes hjertelige gjenforeninger av familier og affeksjon mennesker seg imellom.Sårede krigere hjelpes i havn og mottar den beste pleien stammen vet å gi sine tapre menn som lider smerte etter sin nærkamp med fienden.

 

 

Snart skal latteren runge høyt i Vikingens lille samfunn, mens den åpne ilden kveiler sine fortærende tunger rundt en anseelig mengde kjøtt og flesk. Dette er en kveld hvor magene skal mettes og ingen tørst kjennes. Mjøden flyter fritt fra hornformede krus. Forøvrig skal det skal synges og danses, og skalden vil smi sine veloverveide linjer til ære for klanens krigere og deres uutsigelige tapperhet i strid. Når øyeblikket etterhvert er inne, vil hans dype røst treffe sitt publikum, med en poetisk kraft som svarer til den som ligger i Vikingens dødelige treff på slagmarken, ved sitt sverd, sitt spyd eller øks. Strofer innsvøpt i den samme magiske fylde, som er inngravert i ethvert Vikingsverds blad forut for sin bruk på slagmarken: En besvergelse av en ed smidd ut av samme jern som det mot det Norrøne sagnets helt engang utviste, da han velvillig ofret sin arm i en av Fenrisulvens knivskarpe avgrunn av en munn[4].

Mens vi venter på at svin skal bli tilstrekkelig stekt, kostes på seg noen scener fra en intimsfære og dens utsvevelse, som erter blikkene, idet de ruller over en fjernere utkant av festens pulserende kjerne. Disse blir typiske nok utspilt med den skamløse lidenskapen beruselsen ofte koster på seg når dyr i begjærlig drift skal slippes fri under festens høyeste time; Lår beføles under bordet, fuktige lepper møtes, en grov mannhånds fingertupper faller tungt over kvinnens kjønn, det stønnes svakt fra noen hoder som gnis sammen, i enden av langbordet.

Andre av lagets gjester tar samtidig fatt på kjødets gleder i den mer prosaiske forstand. Etegildet tar fatt. Det fortæres svin med glupske miner og glissende fingrer, tilgriset av fettets stofflighet som fort gir menneskefingre en slagsNeandertalsk glans, sett fra det moderne og såkalt “siviliserte” ståstedet. Close-ups av svinekjøtt som om slukes av menneskemunner, skjegg som glinser av flesk og mjød, kvinners lepper som svakt antyder opphisselse såvel som en ørliten smerte.

Det gode lag vandrer lengre mot kveld, i tørt som vått, mens forsamlingen skåler i vei. I kveld skal slagets helter hylles hele kvelden til ende, på vers og iValfaderens[5] navn. For hvert stolte Viking navn som utropes, heves krusene til skål:

” In the name Odin[6],Tyr is proud of thy!” (single shout out)

 

Skalden sitter fortsatt fordypet i sin diktning. Mon tro om det blir en ode til krigens eller poesiens gud? For slik hadde det seg i den Norrøne mytologien, at den ene og samme guden representerte både diktekunst og krigskunst med den samme selvfølgelighet og autoritet. Hos Odin blir store bragder på slagmarken poesiens sanneste opphav, en kilde til inspirasjon, mens krigerens mot og storhet, på sin side, neppe hadde materialisert seg uten de mange storslagne gudesagn for sitt indre øye under blodsutgytelsens hete og slit.

Kameraets øye glir langsomt ut fra festens sentrum, lysets kjerne, og derifra henimot de bakre og perifere rekker. Her sloss barn, trell og husdyr om smuler av mat og det minste lille tegn til oppmerksomhet fra den voksne forsamling. To barn, en gutt og en jente, begge blonde og vakre, dominerer kampen om gildets overskudd, i knoker av kjøtt som stjålne blikk. Gutten får et glimt av en kriger som antydes å være hans far, i en passasje hvor deres blikk flyktig møtes i en 2 sekunder felles intimitet, før den brått avsluttes idet mannen snur sin oppmerksomhet tilbake til festen. En stemme synkroniseres med den siste bevegelsen i vendingen inn mot venstre:

 

”The two of you are going to bed now!” (en kvinne som antydes å være barnas mor/ a woman suggested being their mother).

”Will you tell us a story?” (the boy replies in a hopeful manner/svarer gutten i en håpefull mine)
”You children of Ymir[7], who can resist your begging eyes of curiosity, set ablaze in a fire that yields to absorb all knowledge of Midgard[8]?”

(the woman sighs in a cheerful manner /sukker kvinnen med en mild og vennlig mine).

Barna springer, litt motvillige, mot kvinnen som fører dem hen mot en mindre opplyst krok av den primitive steinhytten, rundt en vegg, over i en annen del av boligens areal. Denne seksjonen er så og si fullstendig mørkelagt, her er kun èn skarve kilde til belysning: en skorsteins åpning under takets skyggetunge gavle. Utenfor huset åpenbarer aftenlandet seg med et omriss av en lett melankolsk nokturne, mykt badet i et gjenskinn av solens intensitet, slik den er på sitt fullendte punkt under dagen. I denne stund regjerer solens bror hele iscenesettelsen, og kaster såvel inn i natten sin mystisk glans av et lys, som mest ligner et avtrykk av dagens flombelyste og opplagte skjønnhet.
Kvinnen og de små gjøre sine forberedelser til en reise, via forestillinger fra barnehodets fantasivelde og irrganger, en langsom ferd i det indre, henimot den dypeste søvnens fullstendige stillhet. Måneskikkelsen, på Norrønt kjent under navnetManni, kaster et spøkelseaktig lys inn gjennom åpningen i taket, og ned på kvinnens ansikt. Hennes naturlige nordiske ansiktstrekk avdekkes i det svake lyset og dets skyggespill mot kvinnens kjølige hud. Denne visuelle kontrastens gåtefulle tiltrekningskraft på det menneskelige blikkets oppmerksomhet er selvsagt nøyaktig av samme natur og beskaffenhet som den som lokker våre øyne til hjertet av bålets inferno av flammer. Denne fengslende dragningen mot ildens sterkeste punkt, avslører en stilletiende aksept for begge polariserte verdier,som gjør det mørke såvel som lyse elementet tilsvarende uunnværlige. For Yggdrasils tilblivelse, varMuspelheims [9],ild like viktig som Niflheims[10],is.

Her inne, er bålets høyeste klimaks inne i rommets sparsommelige ildsted forlengst over. Nå ligger bare glør av forkullet treverk igjen og ulmer, som etterlevningene av en varme det nå kun er igjen en temperert fornemmelse av i rommet . I løpet av den kalde skandinaviske natten, skal denne varmen gradvis svinne hen for godt, desintegreres i en sky av aske, som ugjenkallelig tapes til den ubarmhjertige nattefrost. Den kan forestilles som en bitende budbringer av en hardere og kaldere tid til komme. Sivilisasjonen helt øverst i Nord har riktignok ennå til gode å samle sitt folk under den ene og samme konge, kalle sitt kongerike for “Norge” skjønt de tider vil snart komme. Noen få århundrer vil gå hvor deres arktisk rike vil regjere sin egen grunn, en slags ”Gullalder”, kan man så langt si. Den norske Kongen vil grunnlegge sin nasjon, som hans menn vil spre frykt og fordre respekt blant fremmede folkeslag. Og tokten denne kveldens fest er til ære for, var det første stolte skrittet mot denne æra. Derfor skal denne nattens ritt mot morgen tillates alle tenkelige lovprisninger og utsvevelser til ære for de sanne nybrottsmenn, de som deltok på denne legendariske Vikingtokten på Lindisfarne i 793 AC.

Her inne på avlukket fra festen, hvor barna har rigget seg godt til rette på hver sin side av historiefortelleren, skal imidlertid lite av festen få slippe frem og forstyrre den barnlige ro i natt. Akklimatiseringen fra de oppspilte inntrykk som barna fanget med seg fra naborommets kalas, har riktignok ennå ikke nærmet seg en stemning egnet for eventyr og gudesagn. Kvinnen, som har pakket de begge inn i dyreskinn på hver side av seg, besvarer fortsatt ivrige spørsmål rundt fragmenter av begivenheten på Lindisfarne lagt på barnlige husk: Var det sant at Harald den Fryktløse drepte 2 stykker i det ene og samme sving fra sitt sverd? Hvorfor kom ikke Erik den Enarmede tilbake? Hva ville skje med de fremmede som ble bragt inn på tunet i lenker? Kvinnen besvarer etter beste evne, helt til hun spør om de snart er klar for et lite og spennende eventyr? Det nikkes samtykkende på begge sider.Norrøne gudesagn skal nå dysse de små hodene i søvn, med sine poetiske linjer som vil geleide dem trygt over i drømmekvadets rei. Tidsnok til å være med reiens løft over landskapet, der den skrider over det langstrakte land mens lukkede barneøyne beskuer de mange tettgrodde skoger, innsjøer, daler og vidder under seg. Det trekkes stadig høyere, snart forbi tregrensen, over snekledde vidder som hutrer ut en kjølige ensomhet. Fimbulvinterens isvind danser flakkende rundt barna, og ønsker smårollingene velkommen mens Kong Vinter velsigner dens hutrende prosesjon for hans ære. En frostrøyk stiger over Jotunheimen, som i vinternattens skumringstime snart er innlemmet i et mørkelagt rike av rimfrostens krystaller. Skiftevis ser vi closeup av kvinnens munn(munn,ansikt uten øyne) vekslet med bildet av hennes hånd som strøker sine fingre i gjennom de fløyelsmyke blonde lokkene, uskyldige trøtte barneøyne som glir igjen:

“I will tell a tale of Åsgard[11], the home of the gods. This home of Æsir[12] is raised high up underneath the stars, above both humans and jotuns, and from here they shall reign the entire universe, all the way from here to Ragnarok. The sun of Åsgard shines with a joy no man has seen before, casting its strong rays of sunlight on the fertile hills by the mist. It fortells that these slender slopes of Green some day will have threes so heavy with fruits no creature near it will ever starve again. Likewise, if you sit down in one of the many beds of flowers in Åsgard, you feel will the good spirited soul of this nature will wash away the strains of grief and sorrow from your heart, like fresh water washes away the stains of dirt from your face.”

 

Samtidig føres kamerats øyne over et innbydende landskap, i sommerlige farger og med et planteliv som spirer i alle former og farger. Frukten bugner i tretoppene, noterer vi oss, idet blikket farer over grønne sletter som lyses opp av en ivrig sol. På en av disse slettene går en kraftig hvit hingst og gresser. Imens tar vi et lite gløtt tilbake til rommet hvor kvinnen sitter i månestrålens visuelle magi, flankert av et barn på hver side. Hun trekker sakte sin hånd ut fra noen blonde lokker hår, som kan tilhøre gutten såvel som jenta Hun tok etter dette avsnitt en liten pause fra fortellingen, som om hun hører etter om de kunne være så vel at barna allerede har sovnet.

 

“Are there any animals in Åsgård?” (The boy on her left side wonders/undrer gutten på hennes venstre hånd seg)

 

Kvinnens ansikt, nedre del, hemmelighetsfullt opplyst av månens blålige lys, smiler med en tydelig blandet reaksjon, skjønt hennes vesen fremstår allikevel som vennlig og overbærende:

 

“Does your curiosity ever sleeps, children of brave people of the North?(Woman replies, smiling/ Svarer kvinnen og smiler)

“Well, I was just about to tell you about Sleipner, the eight legged horse of Odin, which you may see if you close your eyes and concentrate on reaching beyond the gates of Åsgard once again. If you have been brave little ones, you might be granted the certification by Heimdallr[13] to cross the rainbow bridge named “Bifrost”. It will lead you from the highest realms of the sky of Jotunheimen[14] and headfirst into a mesmerizing piece of nature. Back to the hills you already have seen and adored. You might put your sleepy eyes to rest on this extraordinary horse of an extraordinary god. Do you see him by now, this beast of beauty and raw power,grassing on the field, or what?

“Mmmm” (the kids reply in a soft murky tone, like they are on the verge of entering the first phase of their sleep/ svarer barna lavmælt og utydelig tilbake, som om de er i ferd med å forsvinne over i søvnens første fase.

I sine egne visjoners univers, skuer de to små utover en velsignet dag i Åsgard, nå riktignok på hell mot kveld. Solen har allerede begynt sin nedstigning over slettene, de samme hvor Sleipner går rundt og nyter sitt grønne gress. Hesten har en kropp kraftig som fager, og den preges av et striglet hvitt hår som glinser som gull i dagslysets etterglød. Dagen renner snart ut til sin siste utpost i Øst, før skumringstimen setter inn og lokker til seg de siste lyspartiklene, som en etter en forsvinner inn i dens dype favn. Hingsten står nå med krummet hode under en enslig Ask, som om den står og hviler ut dagens vandring og avventer sin Herres lyst og befaling. Det smyger seg inn et teppe av tåke, som legger seg over gudenes forgjettede mark. Det ser nå i det hele tatt mer ut som et landskap senkt ned i barnlige drømmer som spirer, selv om kvinnens milde stemme fortsatt høres i rommet:

“Sleipner seems to be sleepy tonight, maybe he wants you to rest as well?” (the woman asks with a soft voice/spør kvinnen med en mild stemme).

Rommet forblir stille. De små har åpenbart sovnet, og befinner seg kanskje nå i et sinnets reise fra den syrlige oppbygde historie til underbevissthetens utflytende babbel, i tid og rom, som en fullbyrdet tilstand av tapt kontroll i kombinasjon med uendelige muligheters realitet. Å befinne seg i grenseland mellom den våkne og sovende modus, føles litt som et sprang fra den faste grunn og over i en verden reist på et skyteppe, kanskje det er derfor en ofte får fornemmelsen av fritt fall når man av en eller annen grunn rives tilbake til virkeligheten. Kameraets blikk faller på hvert av de sovende barns harmoniske ansikter. Deretter glir det over fra myk barnehud til det blonde håret, som igjen morphes over i en tilsvarende closeup av hestens lyse mane. En mannshånd strykes langs manen og bryter inn i bildet fra høyre, og vi ser den svakt glitrende overflaten av en eiendommelig ring på dennes hånd. Er det Odins magiske ring, Draupnir? Han griper så fatt i tøylene og tar salingen fatt.
Skikkelsen er forholdvis utydelig i det gryende mørklandet, som snart ligger over Åsgards grønne lunger som et tynt slør av svart tøy. Dette demper alle fremtreende farger og inntrykk av masse, som det visker ut de fleste linjer som skiller den ene formen fra den andre. På tross av dette, fanger øyet noen visuelle ledetråder som foreslår at dette kan være Odin, identifisert av sitt lange skjegg, en bredbremmet hatt og ringen vi allerede har sett, Draupnir.Tilbake i det mørkelagte rommet sover begge barna fredelig. Kvinnen, tydeligvis fokusert på å ikke forstyrre deres søvn, er iferd med å liste seg ut av avlukket og inn i festens høylydte og opphetede skrål. Et blikk av den sovende guttens ansikt i closeup. Så går bildet tilbake til Åsgard, som nå antydes å være en projeksjon i guttungens fantasi og drømmeverden.
Åsgard har nå fått en tildragning av mystikk som gir et mer drømmeaktig inntrykk. Det er kveld i den trollsk stemning.Dette utheves ved hjelp av røyk/autentisk tåke og bruk av kunstig lys i duse farger, kanskje med symbolsk anvendelse. Den kunstige belysningen er riktignok posjonert nøkternt ut, i styrke og skarphet, og i sin tilstedeværelse.Vi ser en rytter til hest på åsen i siloutte, vi formoder igjen at det er Odin på sin Sleipner. De har tatt stand på en klippe/ås, hvor de nå står helt stille, som om de speider seg ut en rute gjennom den Nordiske natten. En annen forklaring kan være en visjon i hans indre som maner til tanke, av det ene eller andre slaget. Et spyd henger langs hestens kropp. I denne konteksten er dette sannsynligvis Allfaderens(Odin) magiske spyd, Gugnir, som treffer hvert mål dens mester setter seg for øyet. Closeup av spydets overflate, prydet av magiske runeinngraveringer. Vi får korte glimt av følgende runer mens kameraet glir nedover skaftet mot høyre. Vi oppfatter i flyktige glimt runer somTyr(“T”/”Tiwaz”/krigsguden), Raido(“R”, ritt/reise), Mannaz(“M”,mann),Ehwaz(“E”men form som “m”,hest, merk likhet med Mannaz), Jera(“J”,good year),Fehu(F”,wealth/cattle). Det glir over til helt svart når det når en grovere utgave.

Closeup av Odin, kjennetegnet ved hans manglende øye, der nå bare et mørkt krater er igjen etter det ble byttet ut mot noen slurker av kunnskapens kilde, Mime, for at han bedre skulle forstå sitt eget skaperverk. Han gir et inntrykk av å befinne seg i en slags kontemplasjon, erindring og ettertanke. Beskueren ser deretter drømmeaktige bilder, som fremheves på det tradisjonelle filmatiske vis(utviskede og utydelige rammekanter), i tillegg til utstrakt bruk av røyk og farget lys(rødt/blått/hvitt). En rytter i slow motion gjennom et nakent trollsk landskap i skumringens time, evt. i brytningen mellom natt og dag, Ulvetimen, som også er Morgenstjernens oppstandelse. Rytter antas å være Odin, i sin brebremmede hat og Gugnir sin hånd. Ridesekvensen kryssklippes av glimtvise tablåer av ravnen som lander på en gren av Gran/en skulder som presumeres å tilhøre Odin og kan følgelig tenkes være en av hans 2 ravner som sitter på hver sin skulder, Hugin ogMugin, samtidig som dens tradisjonelle symbolikk, et varsel om død og ulykke til komme, ivaretas og utheves.En gammel heks(i en spøkelsesaktig karakteristikk, som et gespenst ,en gjenoppstått ånd av en dauding), i Norrøn mytologi kjent somVolvaen, stiger frem fra røyk og lys fra ild i den Nordiske natten, skjærer grimaser og utfører hemmelighetsfulle gester av Mørkekunst og Seid, den magien som ble praktisert i Vikingkulturens gullalder. Hun , over en sort jerngryte hengende fra en primitiv annretning av jern, i full kok. Hennes inntørkede krokete hender, med lange negler, gjør esoteriske bevegelser over gryten som tenkes frembringe et klarsyn i tid og rom. Så ser vi en billedkomposisjon i profil av en knelende Odin, kan tenkes som en ærbødig hilsen til heksen, som befinner seg på andre siden av ildstedet mellom dem. Du ser så Volvaen i frontal, vi nærmer oss et ansikt, noen uhyggelige øyne som rulles bakover, som tydeligvis er i ferd med å falle i en slags transe, som om hun ser inn i Allfaderens og hele Yggdrasils[15] fremtid. Munn/øyne rykker til, som om hennes indre ble hjemsøkt av illevarslende tegn, som om hennes evne til å se inn i fremtiden plutselig ble angrepet av et uhyggelig omen. Ravnen forlater grenen/skulderen.

[De følgende 2 avsnittene er, med unntak av noen få og glimtvise tilbakeblikk(de annonseres) er drømmeaktige sekvenser. "Drømmeaktig" fordi det her er må bestrebes på å fremstille sekvensene på en noe annerledes og distinkt måte sammenlignet med den konvensjonelle måten, rent filmatisk, å fremstille drømmen eller rusen på, det tåkefilteret som svinner ut i kantene. Grunnen til at dette er viktig, er fordi det her dreier seg om andre prosjeksjoner/visjoner enn hva den rasjonelle tanken, underbevisstheten eller den kjemisk stimulerte sinnsstemningen makter å frembringe. Vi forholder oss til ukjente krefter, Seid og Svart Magi, overnaturlige evner å løsrive seg fra tid og rom, se alt hva som har pasert i retrospekt, men samtidig også kaste et mentalt blikk inn i fremtiden å se helt til verdens ende, og forbi der igjen. Seipa-filteret, evt. svart/hvitt, som typisk tilføres alle erindringsbilder og handlingssekvenser i fortid, gjør neppe jobben her. Jeg tror man bør tenke enkle, minimale og subtile løsninger på lys/farge, eller kulisser/tablåer som er radikalt annerledes enn alle resterende, men jeg mener kanskje man bør være forsiktig med å introdusere for mange forskjellige visuelle variasjoner].

 

En høyreist og vakker blond mann, iført kostelige hvite gevanter, gå gjennom gressengen på en solrik sommerdag. Han smiler og gir et elskverdig og imøtekommende inntrykk. Samtlige han møter på sin ferd, det være seg folk av mangt et slag og kjønn, som dyr(hund/katt/hest), ser ut til blitt trollbundet av denne figurens skjønnhet og sympatiske fremtoning. Han flørter med kvinner, diskuterer med menn og klapper en hest, alle synes som grepet av en Orfisk[16]effekt i sin kontakt med mannsskikkelsen.. Allerede ved dette punktet, sett i lys av den foregående konteksten, kan tankene ledes mot Odin vakre,snill men fortapte sønn,Balder, “den lyse/hvite guden”, en gud med mange likhetstrekk med både den Greske mytologiens Orpheus og dessuten også Jesus Kristus.

En lumsk diabolsk karikatur, i mørkerøde gevanter og en hjelm med horn, lusker i bakgrunnen av en folkemengde som står i sirkel rundt den blonde mannen som utstråler en glans man i mytologien ofter assossierer med solen. Han hjelper så en blind mann med å spenne sin bue, som pekes i retning av den fagre Balder, som fremdeles er opptatt med å underholde sitt publikum. Konteksten foreslår at den blinde bueskytteren er Hod, og den suspekte karakteren hans bror, Loke, Odins adopterte sønn. Buens pil, laget av miseltein, treffer den populære guden i brystet. Loke hadde nemelig funnet ut at denne puslete planteveksten var den eneste levende organismen i verden som ikke hadde sverget for Odins hustru, Frigg, å aldri skade Balder. Gudinnen hadde foretatt en fatal antagelse av at mistelteinen, pga. sin lille størrelse og spinkle vevstruktur, ikke ville utgjøre noen fare. Nå har dog skjebnen dog endt opp i sin grimmeste ironi og Balder har segnet om på, blødende fra sitt banesår.

Vi befinner oss brått ved det sorgtunge dødsleiet til Balder, den vakreste blant Æser, som så altfor tidlig ble revet bort de mange skapninger han elsket og som elsket han. En langsom forflytning av fokus fra den sørgende Odin,som ligger ved fotenden og klamrer seg fast til sønnens utåndende kropp tyllet inn i en ulveskinnfelle, hvis overflate kameraet nå beveger seg langs til kun Balder er i bildet. Zoom inn på hans vakre men nå svært bleke ansikt. Det er tydelig preget av en tvetydig blanding fysisk smerte,sorg,frykt men også et snev av fredfull ambivalens i sitt aller siste glimt i øyet, som vi nå betrakter i close up helt til det lukkes igjen for godt. Kanskje Balder, der han lå for døden, hadde fått en forutanelse om sin egen oppstandelse etter Ragnarok[17]? Et raskt glimt tilbake til Volvaens spådomsseanse med Odin, som når har brutt sammen i gråt og kaster seg til bakken i fortvilelse. Rask fade ut til helt svart, som igjen fades inn til bålferden. Det danderte liket av Balder liggende på sitt brennende skip. Vi ser skipet skli fra land, et flammehav på nattens sorte hav. Bildet holdes litt, idet vi følger bålferden til den har kommet et stykke ut på sjøen. Vi får nå det siste glimt av Balders lik på toppen av infernoet i flammer. Det zoomes inn på hans ansikt, i detaljerte trekk, først munnen og deretter gradvis oppover til man når han nystelte blonde manken. Her zoomes max inn, på et lignende vis som helt i begynnelsen med Nordlyset, månen og dens refleksjon i vannoverflaten. Det samme skjer her, først helt inn og så helt ut til man drar kjensel på motivet.

Her er vi fremme ved filmens uunngåelige tidsforskyvning, et sprang i tid og rom som strekker seg fra den spede forhistorie til kongerikets dannelse, inneringt av Lindifarne tokten i 793 AC, til en kald desemberdag i Oslo i 1943. Når close up av de lyse lokkene reverseres ut, møter vi et annet ansikt. Det tilhører hovedperson, en protagonist basert på den virkelige historien til norske Per Imerslund(1908-43). Kameraøyet dveler ved hans ansikt, og avslører at han deler mer med Balder enn bare de blonde hårlokkene: Han er, selv her han ligger på sitt dødsleie, en påfallende vakker mann. Vi går fra en close up av hans ansikt og utover, samtidig som blikket ruller langsomt nedover kroppen, liggende under et hvitt laken i en seng i det vi gjenkjenner som et typisk værelse ved et sykehus, etter datidens standard i innredning/interiør. Legg merke til denne sekvensens slektskap til den foregående sekvensen fra Balders dødsleie(den er kun reversert). Sengen er plassert i øvre midten av et kvadratisk rom, med et vindu på hver av de resterende veggene i Rikshospitalets sykeværelse. Solen, enten i ferd med å stå opp eller gå ned, kaster sin strålers glans inn fra hvert vindu, og fyller bildet med en slags sakral stemning, et hedensk rekviem for nok en nordboer som forlot verden i altfor tidlig alder. Balder og Imerslund er i så måte skjebnesfrender, også i den forstand at deres historier etterhvert forsvinner fra folkeminnet, henvist til å bli liggende begravd i den skandinaviske tundraen. For Balders del, ble han liggende her i mange hundre år før han fikk sin rettmessige oppstandelse. Spådommen om hans tilbakekomst, som det også hintes til i de siste bildene vi ser av hans ansikt på dødsleiet, er på sett og vis allerede inntruffet.

Vi er tilbake ved Imerslunds ansikt, og det zoomes nå inn på hans øyne som, via hans svarte iris, fører beskueren inn i hans tankeverden. Her tilbakevender visjonen, fremstilt på drømmesekvensens sedvanlige vis, om rytteren på åskammen, som også nå antydes er den eneøyde Allfader Odin. Reversert morph ut fra øyet vi nå ser felle en tåre. Den triller langsomt nedover hovedpersonen glatte hud, og vi følger den i slow zoom til bare tåren og et forstørret stykke menneskehud er tilbake i billedrammen. Zoom ut og tidsforskyvning til nok en drømmesekvens: Hovedperson, i en noe yngre utgave, ligger ikke lengre selv på dødsleiet, skjønt bivåner det fra avstand. En middelaldrende kvinne har tatt hans sted i sengen, og vi aner at dette kan være hukommelsens reise tilbake til hans egen mors tragiske død. Det zoomes inn på kvinnens svært bleke og sykelige ansikt, som riktignok skjuler en fordums skjønnhet som nå ebbes ut for godt. Vi ser hennes munn bestreber seg på å formulere et siste ord til sin sønn for hun vandrer heden:

“Norge”.

Det siste vi ser av henne er de gjennlukkede øyner. Så er vi glimtvis tilbake i den nærgående betraktningen av hovedpersonens ansikt og halvåpne øyne, før rytter på ås-motivet rulles over skjermen nok engang. Denne gangen er det tydligvis en krigsstemt Indianer og ikke Odin vi ser, noe som kan avleses på den karakteristiske fjæren på hans hode og dessuten et spyd utsmykket og prydet på Indianerkulturens vis. Vi er igjen tilbake ved Imerlunds øyne, som for et lite øyeblikk åpnes litt igjen, som om denne visjonen aktiverer en spirituell glød i hans indre. Det samme drømmemotivet dukker nå opp en tredje gang, denne gangen er det, etter hatten, silouetten av en poncho og det moderne geværet rettet til værs å dømme, en Mexicansk opprører fra moderne tid vi betrakter. Deretter ser vi øyet til hovedpersonen gli sakte igjen og kameravinkelen synkes ned til hans lepper som i en siste anstrengelse uttaler følgende ord:

“Noruega”[18].

[Her kommer etterhvert noen tanker, i brainstormet versjon, rundt praktisk gjennomføring, kostyme, location, dramaturgi, soundtrack/lydscript].

[1] Pan er den greske skogsguden, jordbrukkets beskytter, hvis vesen skimtes som oftest om kvelden, ved den dype skogens grense, i selskap av nymfer og andre skikkelser forbundet med vinguden Dionysos. Pans ytre skulle senere tjene til den grafiske arketypen på Satan; en inkarnert krysning av menneske og dyr, med horn, klov og hale, og kunne rent ofte skremme mennesker med sitt ytre, hensette dem i en meget opprørt tilstand, senere referet til med et begrep som gjør ære på hans navn, “Panikk”.

[2] Ulvetimen, ”The Hour of the Wolf”, var i gammel Europeisk folklore det tidspunktet da natten transformeres til dagen, mellom 03-05, hvor man trodde at ulvene lusket utenfor dørene etter bytte. Også identifisert som den tiden hvor de fleste mennesker dør, men også blir født, og er dessuten også de timene hvor søvnen er på sitt dypeste og marerittets demoner slipes løs for underbevisstheten.

[3] Berserker var den fryktede Vikingkrigeren spesialsoldat, kjent for sitt tranceaktige og ukontrollerbare sinne på slagmarken, av historikere foreslått indusert av såvel rusgifter(alkohol,fleinsopp og fluesopp) som ved rituell og sjamanistisk praksis. I de mange foreliggenede referanser fra de Norrøne sager ofte omtalt som Odins spesialsoldater, dertilo tapre at de gikk ut i krigen uten brynje, kun iført en bjørne/ulvefell, derav kallenavnet Úlfhéðnar.

[4] Tyr er den enarmede guden i Germansk og Norrøn mytologi som symboliserer himmelhvelvingen og rettferdigheten. En vokter og representant for Loven som det også hviler et sterkt heroisk stempel ved. Denne sønn av Odin ofret sin egen arm, derfor ”den enarmede”(som kan ses i sammenheng med Odins inkarnasjon ”den hengte guden”), for å ettergi Fenrisulvens krav for å la seg binde fast, noe av betydning for noe så avgjørende kosmisk som Ragnarok, verdens undergang. Dette var at en av gudene skulle stikke sin høyre arm inn i dens kjeft, noe alle guder avslo bortsett fra den tapre Tyr.

[5] Valfar er et populært navn på Odin. Særlig brukt i sammenheng med krigføring.

[6] Odin, Wotan i den Germanske hedenske tro, er selve kronen på verket i denNorrøne gudesagaen, det høyeste ideal for menn, med en betydelig klangbunn for den feminine motsatsen. Tradisjonelt fremfor alt krigen og poesiens gud, men også sterk, rettferdig og konstant ekspanderende, særlig i forhold til sitt begjær etter kunnskap, noe som illustreres i myten om at han ofret et av sine egne øyne, for å erverve ytterligere innsikt. Han er også den guddommen som skapte det første mennesket. Odin er også magien og trolldomskunstens gud.

[7] Ymir er det første mennesket som ble skapt, i følge Norrøn mytologi.
[8] Midgard er menneskenes verden eller “gren” på verdenstreet, Yggdrasil.

[9] Muspelheim er ildens domene, regjert av ild-Jontene, en av de ni verdener, i den nordiske hednske tro
[10] Niflheim er de dødes verden, det kalde elementet, i Norrøn mytologi.
[11] Åsgard er gudenes verden i Norrøn mytologi.

[12] Æsene, er gudene i Norrøn mytologi.

[13] Heimdallr er en Norrøn gud som voktet over broen Bifrost, formet som en regnbue, som gikk fra himmelen over til Åsgard. Han hadde også en viktig rolle som både speider såvel som budbringer, hvor han bl.a. skulle vokte over de tegn som skulle komme forut for Ragnarok, verdens undergang.

[14] Jontunheimen er Jotunenes verden. Den er lokalisert under Åsgard, dvs i fjellandskapet. Også det største fjellområdet i Norge pr. idag.
[15] Yggdrasil er livets tre i Norrøn mytologi. Det har røtter i alle ni verdener. “Ygg” er nok et navn på sjefsguden i Norrøn mytologi, og rettere sagt kan ordet bety ”Odins hest”.

[16] Begrepet refererer til den populære helten Orpheus, i et av den Greske mytologiens heltesagn. Figuren er vel og merke ingen gud men likefullt et menneske hvis karismatiske vesen, lys og fager, i kombinasjon med tonene fra hans harpe, nesten utgjør en gudommelig evne til å trollbinde de fleste levende organismer mellom himmel og jord. Ja, selv under jorden, i dødsriket, gjorden han stor suksess, da han skulle hente sin elskede tilbake fra Hades´(dødsrikets hersker og mørke gud). Tragedien inntraff riktignok igjen på parets retur fra de mørke gustne grottene hvor døde sjeler vandrer hvileløst rundt til evig tid. Orpheus har flere likhetstrekk med både Balder og Kristendommens Jesus Kristus, ikke minst fordi alle tre dør unge for så å gjenoppstå, en såkalt “dying and rising” gud.

[17] Ragnarok er verdens undergang i Norrøn mytologi.

[18] Noruega refererer til en avgjørende visjon som den unge Per Imerslund får under et lengre opphold i Mexico, senere anvendt som litterært konsept og tittel for hans forfatterdebut på det prestisjetunge Tyske Inser Verlag i 1936: Das Land Noruega: erlebnisse in Mexico. “Noruega” er den forestilling han danner seg om sitt nordlige hjemlands idealiserte stat, klart påvirket av både datidens opprørstilstander i Mexico men også Erling Winsnes sin bokutgivelse fra 1924, Den Næste Stat (Gyldendal) , en meget viktig og sentral bok for Imerslunds tankeverden og liv generelt.

 

 

*Ecce Zoomo*:   *Dingo an sinch, lingo für mich*

 

*The play script of “Ecce Zoomo: Dingo an Sich,lingo fur Mich” is in progress. There will be some required props and effects, but most of them should be in easily accessible materials and no fancy panty shit, really. We reckoned it would best, considering a reasonable planning of the work schedule in store for all of us, to give some insight into what we ve been up to so far, including all notes on required objects in this rather absurd dramatic play for the animals of the Zoo and,needless to say, the audience/spectator of this artistic work of art. The drama, modeled after the Classical Greek theater and Plato, especially “Dialogues”(with Socrates) starts out resembling a vague analogy of the development in the Greek theater, from the “monologue” of the original plays of an Dionysian origin, to the full blown dialogues of Aiskhylos, which came to give shape to the tragedy. *

*Sequence 1: Zoolipsism: * *Location:* Abandoned “Childrens park”, circular theater tribunes.

*Cast(of subjects/objects):*

- Plato: Costume, 1 white Toga, sandals.

- Statue of* Socrates,*man size*ed torso<http://en.wikipedia.org/wiki/Torso> **, *in a filthy grey color palette, different variations, dark, like stains of dirt. A sinister and repulsive characterizing is very important, it should be   ugly as “sin” ha ha.  black worn out Toga. Entitled as “Daimon of the Great Socrates,”, of course the one and oly reason for his fall and

- Beautiful,symmetrical* contrapposto* sculpture of *Athena*<http://en.wikipedia.org/wiki/Athena>, the goddess of Greek Mythology, classical style with traditional attributes spear and* Medusa <http://en.wikipedia.org/wiki/Medusa>* headed shield. Snakes hanging out of the circle formed shield, as the hear of *Medusa*.

- “Snake” in optional material, bendable but stable,frozen, in all directions. Slim/thin. It will be featured among the snakes of the Athena shield mentioned above, which will all look alike, black and white intermingled chiaroscuro style. Around the same length as if you took a bicycle wheel, abrupt the circle and straight it out to a single line. If you remember the small plastic *Pink Panther *toy of the 80s, which had arms and legs you could bend in all directions, sort of. This snake will be picked out by Plato later on, brought along and experimented with, eventually forming it into a circle, which yields the idea of “the perfect circle”. 

- Object representing the Sun, preferably with distinct rays of light, kinda Japanese flag style.It should be featured within a, visually distinct, outlined circle, though, as is true as a feature of nature, it is “imperfect” compared to the geometrically measures of the human eye – Object representing the Moon.

*All men are by nature equal, made all of the same earth by one Workman; and however we deceive ourselves, as dear unto God is the poor peasant as the mighty prince. *

 

Stipulated idea on soundtrack: Silence morphing into small burst of energetic bursts, the first sparks of evolution and autonomous life of the mind, the creation of abstract life. Low frequency stuff, chaotic “wild life” of electro-acostic(though in synthetic form) sound bites, slowly taking constructed forms, which altogether run into suggested patterns of rhythm or (dis)harmonies and (a)tonal composites. A far echo of the noise of the city state of Athens, the rowdy theater Socrates seldom or never attended: laughter, cries, dance,song,applause etc, i.a sounds of real life, casting shadows on the cave wall of Plato*.

Description of choreography/narrative structure:

 First, there will be a philosophers stroll around with Plato and his friend, the ugly statue of Socrates, If we start out in the abandoned “Children Park” area of the Zoo, there is a perfect site resembling the old Greek theater, the circular tribunes will make a perfect setting to start this take on the history of philosophy and humanity. Plato speaks to the animals/audience, as well his talisman of spoken authority, a repulsive hideous statue of his old deceased master, Socrates. and old deceased master,They wander about in the area, until Plato suddenly picks up a biomorph circle(imperfect), a medium sized one(like the wheel of a bicycle), which should be made out of a material which one can bend back and forth. The idea is that this roughly circle formed shape of nature could be worked on by the idle hands of Plato, until it is more or less “perfect”, which echoes his teachings of the world of ideas, preexisting before the real world, like the idea of the circle came before the nature that provided this piece of geometry yet not shaped into the eyes and minds of men.

Even though yet not entirely perfect, Plato invents the wheel, and soon his beloved friend, the statue of Socrates, is improved in the mobile sense, with a couple of wheels that willThis becomes an obsessive task for Plato, to the point where his circle becomes so important that it distracts his sense and awareness of the real physical world his body moves around in, a

TRUE NORWEGIAN BLACK METAL podcast I of III

 

DARKTHRONE: “Kathaarian Lifecode” (*A Blaze In the Northern Sky*, Peaceville 1992) MAYHEM: “Carnage”(*Live In Leipzig*, Obscure Plasma,1993) BURZUM: “Ea Lord of the Depths” (Burzum,* Deathlike Silence,1992) * *EMPEROR: ” Beyond the Great Vas*t Forest” (*In the Nightside Eclipse*, Candlelight/Century Black,1994) SATYRICON: “In The Mist by The Hills” (*The Shadowthrone*, The End,1994) IMMORTAL: “Blacker Than Darkness” (*Diabolical Fullmoon Mysticism*, Osmose,1992) GORGOROTH: “Maaneskyggens Slave”(*Pentagram,*Embassy, 1994) ULVER: “Capitel V: Bergtatt – Ind i Fjeldkamrene” (*Bergtatt – Et eeventyr i 5 capitler,* Head Not Found,1994) STRID: “End Of LIfe” (demo, 1993) HADES ALMIGHTY: “Alone Walkying” (demo,1992). GEHENNA: “Anglewings & Ravenclaes( *First Spell,*Head Not Found,1994) STORM “Langt Uti Lia”(*Nordavind, *Moonfog,1995)

 

True Norwegian Black Metal mix, Volume 1 of 3 planned so far. Originally, the idea was to apply the mix to some lengthy reflections on the encountering themes, collected and enrolled into the same textual space. The main task, the production of the containment of this particular space of literature, remains under production to this very day. It will progress into the last phase of edit/correction from 1st January 2013 and will thus be awaited completed at the end of same month.The publicist is yet not to be revealed. It will be in English, which at least leaves out all the Norwegian alternatives. There is some uncertainty on the subject of the mix and whether it will be included in” the online publication or not, which should be utterly unnecessary for us to even make up our minds on. What basically was most at work in this account, what the fact that my dedication to the “devil in the flesh”, the god of rock n roll, proved to outsmart the apollonian “Institute of Perfectionism and Superior Vision” in my intellectual department. This section is usually guided to the smallest detail by the Institutes despotic goddess of ambition and might, we I somehow managed to slip a pill underneath her tongue, that will put her out of consideration for enough time to do the slam. Paint it Black

 

A few notes on the process and on different criteria laid forth for our research and decision:

1. This is a homage to the genuine phenomenon of *True Norwegian Black Metal,* an insiders term that seeks to devoid itself from the ties of the Mother name, which by 1994 also involuntarily had become a host for a anemic rather than ghoulish white following acts, a skin of tone and basic characteristics of course well hidden under layers of sleekly applied corpse paint. I will not make any attempt at being the judge over who fell into this camp and who found a more honorable place among the few and the proud Alpha Goats of  this pioneering Northern take on Heavy Metal, laying my case cold confirming two clear points of the diversity within it: The line between them can stand out as thinner than what s the case for most other ffroms of music cultures and their different divisions, and the proportions of weight between them, how many long black haired heads each one of the counts, is all other than balanced.

If

neering outfit DA* * mind the prefix of a crucial importance before “Metal”.WeI acknowledge a reasonably strict definition of musical gimmick and general concept for the Norwegian artists possible to choose from.. Yes, this Metal is particularly “Black” in the traditional sense of the word, referring to ancient religious practice and mythology, especially the esoteric thread running out of the Kabbalistic schema, improved by many great magicians through time, first and foremost people like John Dee, Helen Blavatsky and Aleister Crowley.

In the context of Heavy Metal, “Black” can only imply imply the same “Black” as in “Black Magick”, the summoning or evoking of dark spirits of this world, Read through the lenses of the conventional analysis of a society built on Judea Christian faith, this can NEVER mean anything else but the “League With Satan” VENOM even went on about before coining the term “Black Metal”, a confession of intent and will consolidated 3 years later by the most important BM band in history, BATHORY, in the title “In Conspiracy  With Satan”. First criteria was thus that the artists themselves identified their band alongside this legacy of VENOM, BATHORY, HELLHAMMER and MERCYFUL FATE.

MERCYFUL FATEs influence on BM should never be understated. People often fail to understand this due to their all too typical overlooking of individualism, which underestimates the value of secondary elements to the total construction of music and forming of band/artistic concepts . What MERCYFUL FATE had in common withthe latter had in common with the three others was not so much the musical approach in itself or the technical craftsmanship behind it, but the Satanic weltanschau found in imagery, gimmick and, most important, lyrical content. at hand. What makes BM “Satanic” or “Luciferian” is of course not only the sheer mentioning of the Devils many names. This would have turned the entire branch of Heavy Metal(or  music altogether) under the same tagline by definition.  MERCYFUL FATE was the first band within the template of Heavy Metal or epic Hard Rock that would shift the standpoint entirely in his lyrical description of the Dark Lord of depths, that is taking the steps downstairs himself, raising a coven of his own in praise of his new found favourite idol of worship.. Though he touch all the constituting grammatical and narrative bases of the   becoming an individualguided by the soft mainstream version

 

Ok, even less time at hand to compose my last wordxs….Ok…I finallly sums up my earthly days in the style of this:…

 

I could have spent days around more wisely.

I could have loved more, as well as hated, I Guess.

I could have enjoyed life to a greater extent; breeathing every breath, extended every grasp on life to the Maximum, in every possible thinkable Department,

Created more Expression packed With meaning, instead out the outstudied form

Reflected lesser, lived more.

Composed more songs, lesser arrangements aimed at perfection but failing somewhere along the way.

Traveled more; India, USA and Asia-

Spent less time only escaping the harsher glimpse of reality With drugs, sleeping and just a mad mans fooling around.

Loving myself, Family, friends and girlfriends more, in a more suitable lasting manner.

Eating, drinking. feeling <nd sensing in a wider and richer vocabulary.

 

Ok, here are my “unfinished symphonies, alternatively ranks of dandified bullshit……

 

LOST IN THE SUPERMARKET: H&amp;Ms  The Clash tee, summer

    2013

 

 

LOST IN THE SUPERMARKET: H&amp;Ms  The Clash tee, summer

    2013

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“…Your future dream is a shopping stream…”

 

SEX PISTOLS: “Anarchy In the UK” 

 

                                                         

 

 

 


 

By 2013 we should be well accustomed to the high profile of punk in the universe of style, art and fashion of today. The once spitting images of just another generation of teenage rebels, still vaguely rings with the abrasive three (dis)chords of the spotty teenage Agent Provocateur, who by all means intended to catch the interest of the public eye. In fact, this purpose determined often not only the form of the expression in proto punk art, it was also very much its fundamental spirit of content. The medium was indeed the message, and punk surely mobilized and utilised all effects and means available at hand to get it through. 

 

 The social psychology within it is basic understanding of the fact that if the main goal ia any sort of attention, publicity and fame, this origmultimedia  agenda of who undoubtly wanted to rip it up, to start all over again.hasty, abrupt sense of  incorporated even into the slickest ranks of visual communication and their vast amounts of artifacts, of punk references in the multi headed spectacle of words, pallets and form. You may have caught the brief sight of the cover of Legs McNeils  Please Kill Me: The Uncensored Oral History of Punk in the affluent and Californian suntanned big budget series The O.C, a least we have all seen, over and over again,the tacky inked up wannabe reality show celebrities of Miami Ink sporting the ultra cult icon of the MISFITS skull. The references to punk history are in fact all over the shop, literally speaking. 

 

 

  ROYAL SCREW: Jamie Reids artwork for the promotionof Sex Pistols 

   single, God Save the Queen(1977), many decades later appearing on a

   fashion idustry major actor Hennes &amp; Mauritz

 

         

 

  

 

 

In the world of fashion and clothing commerce, the most popular trade mark of punk culture is of course the explosive works signed the groundbreaking style artillery behind the ultimate figureheads of the punk expression, SEX PISTOLS. We do talk graphic designer and artist, today also involved in more or less secret esoteric fraternities, Jamie Reid, in hyper potent conspiracy with Malcolm McLaren and Vivienne Westwood, a married weirdo couple who designed their own line of clothing based at their infamous Sex shop in Kings Road. This fierce trinity was soon to become grand scale pop impresarios, canonized fashion design institutions and established artists. 

With distinct parallels to the fashion design of the McLaren/Westwood, the refreshing elegantly brute images of Jamie Reid, assemblage respected symbols from the National iconography, as the Union Jack as Cecil Beatons portrait of Queen Elisabeth II, and charge them with new meaning and resentment in a somehow post Pop Art graphical alchemy. God Save the Queen(1977), used as the package of the PISTOLS single of the same title, originally had quite some controversial potential weaved into the rearranged facial assets of the eye-and mouth-less Queen. The ad hoc black mail typographical method in the arrangement of the letters, earning much to both Pop Art and the Situationists, adds a sense of hostility, violence and aggression in the overall feeling in his piece of artwork, not untypical for most forms of expression appropriated to the term of punk. The safety pin piercing the chin of the Queens portrait, further consolidates this tendency some blackmail Do-It-Yourself touch, expected to be read as a lucky stroke of the all reigning lottery of coincidences, has somehow inevitably been reduced to an quite inoffensive landmark of art history, a relic of pop cultural nostalgia. Back in the midst of the Queen jubilee during summer 1977 in the British capitol, the very same PISTOLS artwork motif was close to bluntly unheard blasphemy. The snotty hard gobbling customized stencil portrait of the Royal Lady herself was forged in the same nihilistic flame of obscenity as later provoked some bullies of the London suburbia, in the heat of a drunken night out, to reached for their knives and stab the front singer Johnny Rotten aka John Lydon down in a dark alley later that same summer of 77,  while sneering into his spotty face: “,,,God Save the Queen, Johnny,,,”.

In the shadow of this historical prelude, the signs of the punk cultural legacy have been steadily apparent throughout the years: on the collars of 80s lightweight alternative pop darlings TRANSVISION VAMP, the indispensable presence on stickers applied to the polished woods of metal guitars or, it the perhaps more mundane sense, the many prospect cards bought in the many markets of inner city London, it took no one by surprise that the most iconic and beloved graphics appropriated to the Great Rock And Roll Swindle of the PISTOLS, the safety pin pierced face of Queen Elisabeth II, was the first to be embraced, manufactured and printed on cheap cotton fabrics sold by the numbers in the shelves of clothing giant Hennes &amp; Mauritz. I bought both tees on the pic below 2 1/2 years ago, and you bet I did it with a honest smile on my face as much as a unmoved conscience, a total absence of anything resembling a sense of compromised credibility or mockery of a presumed halo of authenticity. 

 

 

ANARCHY FOR SALE: H&amp;M 2011 Sex Pistols editions.

 

Commercial design was and will remain the perfect channel of the creative visions of Malcolm McLaren, Vivienne Westwood and Jamie Reid that so perfectly engraved into the visual works that fronted the hype of a style sensibility that the phenomena of punk truly was all about. Always remember that the trade of these three artistic enigmas was an entirely different than the arena of underground resistance, grass root politics and alternativism shaped on the traditions of counter culture. They were men and women of fashion, postmodern ad strategy know how, fused with artistic pretensions creative guts of the same stature as the Situationists and other descendants of the pioneers of Avant Garde within the many stylistic areas of modern art. The spitting image of stencil remake of a royal portrait all too familiar and solemn to the British public was  charged with the same edge of revolt as Futurism, Dada, Surrealism, Beat and Hippy, added to the mandatory debts to the artistic language of Andy Warhol, though the master of pop art would never take the step over the crucial line between the carefully daring  play of iconography and the outright outrageous and highly controversial PR stunt. Even though this particular image first used on the cover of the 1977 PISTOLS 7″ God Save the Queen has not stood the trial of time in reference to its controversy, there is nonetheless other central legendary items in the oeuvre of the same clique orchestrating the visual aspect of the punk saga; the most outstanding item from the early McLaren/Westwood fashion collection, Seditionaries(1975-79), is undoubtly the so called “Destroy” shirt, worn by Johnny Rotten as Vivienne Westwood herself:

 

OUTRAGE HARD: Could this be the next

classic up for mass sale scales at H&amp;M?

 

,

This seasons punk tee edition in the summer campaign, is the band most likely to be thought as second in the line of associated acts on the subject of punk, the Clash City Rockers who ended up as a global superstar rock act. THE CLASH was another of the original London punk bands, alongside PISTOLS of course, the earliest incarnation of the BANSHEES and also Billy Idols GENERATION X, which came under the god blessed hands of McLaren/Westwood in the styling department. The first powerful battery of the band, showcased on their two first albums, was all dressed up in pieces from the already mentioned  Seditionaries collection. Graphically, like with the 2 previous PISTOLS H&amp;M editions of 2011, the mainstream brand lends a well know visual used on miscellaneous more or less official merchandise in the heyday of the band. “Japanese Skull” is the tag used by those engaged in the trade. The choice is perhaps not the best in a wide and colorful selection of iconoCLASHms, but with that said it is by all means a safe pick, visually refreshing a cool in the way that suited their tradmark blend of Combat Rock, a dash of Rockabilly and a slight touch of the same pre-Gothic imagery adopted by the BANSHEES as the became SIOUXSIE &amp; THE BANSHEES.

 

  DEATH IS A STAR: The original “Japanese Skull” icon

      adopted by H&amp;M for the 2013 summer collection t-shirt.

 

 

So how do we respond to the presumed notion of the infamous visual blueprints of original punk being exploited in the restless hunt for profit? The graphics that once shook an entire nation and unleased the filth and fury of a rock n roll circus ending up on cheap commodities of the mighty mainstream fashion industry? In this field of debate, the grumpy bitter accusations of “sell out” is never far away. One gets so used to that totally misplaced reluctance and convulsive barks of steadfast disapproval that the reflex of instant contempt no longer care to react.

In the case of the PISTOLS there was never as much as one single trace of political meaning or correctness apparent in the corpus of expression found in music, attitude, gimmick or lyrics. The sparse origin and intention that launched the short but oh so effective tale of a band put together to promote a dubious fashion boutique on Kings Road in London, run by a strange couple of artistic upstarts, glowing in the rays of a wildly floating melting pot of burning ambitions of creative and commercial success, bondage gear, substance experimentation, a genuine passion of pop and rock culture and, one should admit, a definite hint of undeniable oddness.

In the aftermath of launching the 1975 clothing line Seditionaries, McLaren gather a strange bouquet of London youngsters with indelicate skin as matter of language and vocabulary. Misfit youth who wore their desperate expectations of a bleak future, not say no future at all, on their ragged up, stencil spray painted sleeves, perforated by the cold stake of    

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

kjott_etnytt

Et Nytt Og Bedre Liv  EP                                                                           (Fleskeskiver, 1980)

 

 

A young and inexperienced rock n roll locomotive could hardly hope for any better record debut than Et Nytt Og Bedre Liv, a fiery piece of vinyl released by KJØTT on respective do-it-yourself label Fleskeskiver in 1980.

 

At the time I came across this outstanding Norwegian rock outfit for the first time, in the year of 1985, this piece of vinyl was almost impossible to get a hold on, and if you did, it would certainly cost far too much for a 12 year old kid to purchase anyway. It did not help the situation out to be grounded on an island on the North West coast of Norway, with practically no one to ask to record it for me on tape. So these circumstances postponed my virgin dive into this pulp of fast simple but oh so genius rock music.

 

 

1singlebak

 

 

Et Nytt Og Bedre Liv is a punk classic in the uttermost sense. It has that instant energy right from the start, which one expects from a bona fide punk classic. It opens with the killer track “Nei Nei Nei”(“No No No”). A three-chord wonder, cleverly arranged, with a refrain that ought to give you the urge to sing along, as to pogo, I guess. It has a straight forward beat, featuring the open hi hat trademark of classic punk percussion in the tradition of RAMONES and THE DAMNED. The groove, tempo and riffs of the song are otherwise much in the same landscape as SEX PISTOLS. “The lyrics of “Nei Nei Nei” points in a similar direction, starting out with the line:

 

 

“Finnes det noe styggere enn kongebarna”

Anyone uglier than the royal kids

 

 

This, by 1980 moral standards in the Norwegian community, pretty outrageous lash out at the Norwegian royal courts not so charming darlings, is the prototypical spirit of 77 nihilism negotiation apolitical aspect of lyrical injury. This sentence earned nonetheless a total airplay ban on Norwegian broadcast, a ethical sensitivity long gone nowadays, of course. There are good reasons to presume Michael Krohn (drums), who is credited the lyrics, drew inspiration from PISTOLS and their lyrical attack on the British Queen on their breakthrough single, God Save The Queen (Virgin, 1977). It was the obvious thing to do for most bands formed in the wake of 1977, picking up the tricks of The Great Rock N Roll Swindle, even choosing the same targets of verbal abuse. Krohn name dropped the single in KJØTTs Det Nye interview of 1981, referring to it as a “lucky one”. One year earlier in Denmark, on the classic compilation from the Punk festival in Århus, Pære Punk (Kong Pære Rec, 1979), the band SLIM submitted to the same obscene tradition with their “Fuck The King”. The only difference from the “she ain t no human being” of the PISTOLS and these two Scandinavian spin offs, was an apparent rise in temperature and degree of injure. They went further into the risk of explosion, which I consider to be much of the essence of classic punk rock. One thing punk seemed to instinctively understand and make use of was the value of shock and outage.

 

What makes it even more interesting, giving away some of the complexity of KJØTT, is what follows in next line:

 

 

“Er noen mer naive enn pønkefolka”

Anybody more naive than the punks

 

 

It is clear to me that such a statement put an undeniable distance between KJØTT and any presumed suspicion about the band acknowledging themselves as a punk band, despite the mere sound of them on this particular record.The phenomenon of punk, as it manifested with a nearly 3 year delay in Oslo, rising to prominence as late as the end of 1979 even though the PISTOLS did 2 shows in 1977, was the outskirt bastard who never got explored e ,ifestedbit slower than in England and USA, so you did not see the effect of it before ca 1979. When punk as fashion finally grabbed a hold in the 3 biggest cities of Norway, it was already dead abroad, and had even resurrected in the shape of an political subculture taking the anarchist slogans forced fed SEX PISTOLS by Malcolm McLaren, Jamie Reid and Vivienne Westwood seriously. KJØTT was quite clearly right from the very start not eager to jump on this wagon of style, a resentment that would withstand the trial of time as long as they existed, perhaps making such a tremendous progress that this musical unit obviously had during their active years.

 

Punk ressurcected in a shady sequence of necromancy, from a freewheeler in the void of nihilism to a zombie preying on the rules and the truths of the worlds of politics, law enforcement and idealism.

Punk was supposed to be fun, a mindless blast, but after the hippies in disguise(CRASS,SUB HUMANS, CONFLICT etc) hijacked the remains of it and rewrote its biography, things turned dull. Punk had become an underground political culture, and in a milieu as red as in Oslo in those days, it was an easy prey for the radical forces on the left side. Some years after, think it was in 1981, RAMONES had to flea the stage in the middle of a concert in Oslo, to escape being attacked by angry punks because they were republicans and supported Ronald Reagan. KJØTT were totally alienated to this aspect of punk, and made it perfectly clear where they stood on the subject of politics:

 

 

“Er noe teitere enn AKP?”

(“Is anything more stupid than AKP”)

AKP: Workers Communist Party in Norway.

 

 

“So KJØTT were kind of “fascists”?” No, they were not political whatsoever, just like the original punk bands they were influenced by. They kicked their boots in all directions, especially if there was a potential for public outrage:

 

 

 

 

 

 

 

“Finnes det noe mindre en kødden til Willoch?”

“Anything smaller than Willochs dick?”

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

The name refers to the Norwegian right wing politician and ex-party leader Kåre Willoch, who also gave name to fellow 1st generation Norwegian punk outfit KAARE &amp; PARTIET. Anyway, a political punk band, with pretentions of being taken seriously, would probably have picked a different angle for their attack on a “right wing” party leader than mocking the (presumed) size of his family jewels. Once again the criticism, like the one regarding the royal family, is based on totally non political ground. In fact, it is as political incorrect as can be. Instead of the “Willoch is a Nazi”, flanked by a circle A and “smash the system”, written on a wall in the backyard of your school, this is the far more common, dead pan insult of another person’s private parts, flanked by a badly drawn cunt and a “Fuck off!”.

I

n the 1981 interview with KJØTT published in the fanzine Alternativ Post, author Michael Krohn made following statement regarding “Nei Nei Nei”:

 

“…Punk was supposed to be negative. “No No No” is a negative title. After I coined the title, I was able to just fill in whatever negativity. I kicked in all directions…”

 

 

 

page1-220px-Syk_kjærlihet.djvu                kristiania_bohemen_munch

BOHEMIAN RHAPSODY: The lyrics of Kjøtt

In the title track, Et Nytt Og Bedre Liv, a short and unusually fast track for its time and generation, is at first glance giving some hope of change for something better in this life. Nevertheless, you are pretty soon prescribed the opposite direction, finding yourself reciting a suicidal note in four lines. A confession of a person who sees a new beginning in the coming of death:

 

 

 

 

“I morra skal jeg starte et nytt og bedre liv Da drar jeg inn til Oslo og kjøper meg en kniv I morra skal jeg starte et nytt og bedre liv Da drar jeg ned til Drøbak og tar mitt eget liv”

 

“Tomorrow I m starting a new and better life I m going into Oslo to buy myself a knife Tomorrow I m starting a new and better life I m going out to Drøbak(era outside Oslo) to end my own life”

 

 

 

 

 

The effect is like a reversed catharsis of the classical tragedy, an unhappy ending, if you like. You are brought face to face with one of the darkest taboos of our time, the suicide act. Death is romanticized to the point where the whole meaning of life is turned upside down, life has become death, and death has become life. A solitary truth, confessed to the outer world, with all of its violence of meaning.

 

Now, for a short moment of an honesty rare to such pages of scrutiny of the past, the textual eyes are set on a more accurate point of what this whole attitude of punk was all about. For as short as it truly “lived”, let us be reasonable about that, in a state of “total chaos” somehow possible to exploit and employ for personal benefit s or growth, the Luciferian principle of ordno ab chao(“Cash From Chaos”*), it may had taken on a tone in voice level that all too easily, as we know, let itself be misled to the realms of dreams, idealism and utopian notions on how life could have been. Sorry folks, you self proclaimed “sons and daughters of the nuclear bomb”, “there will be no revolution”, as Bobby Conn puts it.

 

miy

MEAT THE BAND: Helge Gaarder, Per Tro, Michael Krohn, Jøran Rudi and Erik Aasheim.(Photo:Petter Berg)

 

 

Rock culture, derived from blues, the music of the devil, has always been in opposition to whatever the previous generation stood for, stretching the limits further and further. In the 50s there was no need for explicit lyrics or crazy haircuts to shake the foundations of establishment or parenthood, you just had to shake your hips for a few seconds on National television and all hell broke loose.

As tolerance rose higher for each new shift in style and behavior, it just had to keep pushing the limits to attain the same shock effect. The music had to get faster and louder, the words dirtier and more offensive, as the statements more extreme. The most important issue was not necessary what was said, but how you said it. Teenagers usually find their way to the right buttons to push, that is for sure, and they will not hesitate to push them either.  

 

 

1single_innside

             GIMME DANGER: Inlay artwork, Et Nytt Og Bedre Liv EP,1980.

 

What came with punk was an aura of danger, risk and sacrifice. Punk, as a constructed paradigm shift in the history of rock, did not bring along anything new to this world, it fed on the many separate impulses from US rock culture, and this was no exception. The danger and gloomy perspectives were already present in bands like VELVET UNDERGROUND , MC5, THE STOOGES and NEW YORK DOLLS many years before punk came around, and this is of course the only true cradle of the music culture, not the “class war” or “social frustrations” of British youth, even less some product of political ideology or idealism.

LOU REEDs lyrical exposure of the wild side of life, entire songs dealing with a specific sexual experience, concept albums on certain type of drugs, detailed descriptions of all kinds of uneasiness, was bringing a new reality into the game. A feeling of standing in some crossroad between fascination and repulsion, pleasure and fear, zooming in on the shadows of reality, describing it with honest words, instead of the coded language or metaphors. No more “Lucy in the Sky with Diamonds” or “Brown Sugar”. Fuck, let us just call it “Heroin”.

By the turn of the 60s to the 70s, the rock musician no longer needed to address his song to a girl or a united world, nor did he need the glorified version of existence as required model for his art. This expression has much in common with the Italian Futurism. They both share a focus on the sides of modern life that traditionally were excluded from the world of art, the noise of the urban industrial world or the sheer beauty of destruction, some kind of poetry of aggression. It shows no respect for the value of entertainment or whether it violates or offends your feeling of ease or not. According to the futurists, no one was spared from being subjects to some sort of sacrifice, and most of the classic futurist thinkers died in the frontlines of war, the most heroic way to end your life.

 

 

 

6HJDzgzbabQcAmdPcZaoAwAYy21WNz2RMTLa1hDD-g5g

   MEATMEN: KJØTT live in Oslo, 1979.

 

 

 

The solitary view, the evaluation of one self, bodily (de)functions, physical experience and psychological trails, runs like a red thread through the lyrics of KJØTT. This is particularly relevant for the lyrics of Helge Gaarder, who experimented with new, refreshing ways to catch the substantial feature of the characteristics of a physical process, mental condition, chemical experience and psychological/emotional stress:

Both “Blålys”and “Flue” on the debut EP explore extreme sensations, such as the “fight or flight” panic of “Blålys”(“Blue light”). The escape from what seems to be a police car, thanks to key words like “blue light” and “megaphone”, is entirely focused on the moving body, running like “crazy”, while the senses only manage to catch tiny fragments of what is happening all around. These fragments blend in with the blinking blue screaming sirens and the stark light from the front light of the car(s), and also a “blue man”, soon to become a “red man”, moving in the corners of his eyes, The rays of the head lights hits his eyeballs “like knives” and so does the insects. His flight melts together with the fly and its desperate clapping of wings to escape the windscreen of a car, which now are his black pupils.

As discussed above to some extent, insects also appears in Gaarders other lyrics on the Et Nytt Og Bedre Liv EP, “Flue” (“Fly”), though this is not a feature of “fictive reality”, but more a product of imagination, a metaphor and an literal image of the shrieking , claustrophobic hallucinations of an amphetamine come down.

 

 

Sperra (Trapped) Sperra inne (Trapped inside) Over fem tusen fluer varma opp med kraft (Over 5000 flies warmed up by power) Ut fra vinterdvalen – en elektrisk gave (Out from the winter lair, an electrical gift) Blir forvirra (Getting confused) Altfor speeda (Too cranked up) Inn i nesa med deg (Come get into the nostrils) Nedi beina (Into the legs) Kjøtt (Flesh) Knust flu (Smashed fly) Dødt (Dead)”

 

This is a returning theme in Gaarders lyrics for KJØTT, either in the very explicit way like “Elektrisk” (even using the word “amphetamine”), or the more obscure context, double meanings, esoteric slang and technical terminology (“Instamatic”).

 

 

epinnl8

         FLESH FETISH: Inlay artwork, 12”,1980. “Elektrisk” sheet

 

 

 

Those who are familiar with the effects of this drug and also fairly gifted with words and metaphorical descriptions they are capable of relating to real life experience, should almost instinctly find oneself at home in the lyrics of “Elektrisk”(“Electric”):

 

Jeg er hjemløs og deilig (I am homeless and feel wonderful) Lever høyspent og løper som gal (Live high wired and run like crazy) Elektrisk hue slår elektrisk hjerteslag (Electric head beats electric heart beats Jeg er sjokkskada lobotoman (I am shock battered lobotoman)
 
 
 
 
 
 
Høyspent elektrisk og deilig
Wired electric and wonderful
 
 
 

Et moderne liv en moderne stil (A modern life a modern style) Aksellererer på amfetamin (Accelerating on amphetamine) Hjemløs og deilig med piggtråd mellom beina (Homeless and wonderful with barbered wire between the legs) Høyspent og speeda maskin (Wired and cranked up machine)

 
 

Høyspent elektrisk og deilig

Wired electric and wonderful

 
 
 
 

Et helvetes liv en himmelsk orgasme (One hell of a life a heavenly orgasm) Høyspent og løper som gal (Wired and running like crazy) Under en svartsladda himmel en radioaktiv jord (Under a blackened sky a radioactive soil) Sjokkskada lobotoman (Shock battered lobotoman)

 

 

The lyrics starts off by hinting at the powerful nature of his present condition, a drug infused one,which should come across as slightly contradictionary in the rational mind of the ordinary civilized man. He is homeless, an unbearable status for most people in the Western civilization of today, but feel nonetheless somehow “wonderful”, a strong expression in the everyday vocabulary of Norwegians most, the alarming bell ought to go off already at this point, even though we are only 1 line into the lyrics of the song.

 

“…Live high wired and run like crazy…”

 

For those familiar enough with the checmical experience we eventually find out we are dealing with here, sensitive enough to have developed some kind of poetic sensibility, there should be able to interpret the information at hand after the 2 first lines, having also learned the protagonist live “high wired” and also “run like crazy”, common phrasings of the amphetamine high. If you ever cracked the DEXY MIDNIGHT RUNNERS code, you should be able to have certain suspicions by now. 

Do not even t me started recollecting the reknown connotations of the sulphate and rock n roll. It starts way before the name ELVIS PRESLEY arrived at the building and will of course continue to the end of time, until someone picks up the message in Danish contemporary punksters the SODS 1978 classic:

 

”Destroy all Rock N Roll…”

 

VELVET UNDERGROUND, like for instance, is a band almost impossible to analyze in depth or fully grasp in fundamental psycological starture without looking into the dualistic case of amphetamine use. I mean, write a CONCEPT album based on the solitary artificial euphoria of an amphetamine fix, White Light / White Heat, featuring the amphetamine anthem number one, “Sister Ray”. LOU REED even takes the liberty of using the subtle esoteric cue given by THE WHO in “My Generation”, the intentional “amphetamine stutter”.

First generation punk had hardcore sulphate use all over, in lyrics like “Darling, Let´s Have Another Baby” by JOHNNY MOPED,“Sulphate” and “Amphetamine Blue” by the VIBRATORS. It pops up in many of the lyrics on the BUZZCOCKS “Spiral Scratch” EP, as it painted an intensity in the pupils of JOHNNY ROTTEN on every public occasion of SP, the size of THE ADVERTS bassplayer GAYE ADVERTS eyes the same. Regarding the latter, I also recall a button on ADVERTS frontman TV SMITHs sleeve on the cover of the No Time To Be 21 7”, spelling out the keywords “Fast”, “Clean” and “Cheap”. I am not quite sure if he alluded the purity rate or the effect, but in terms of chemical ingredients the drug is everything but “clean” when bought illegaly but that s an other story.

SID VICIOUS learned to play the bass thanks to the sulphate and its ability to keep him concetrated enough to sit down in the chair, throw on the first RAMONES album on the deck and fumble his way to the chords on a borrowed bass. He also invented the pogo dance on the earliest event of UK Punk, “Punk Special”, at 100 Club, while breaking some glass that made an innocent bystander blind on one eye, as well as beating up NME journalist Nick Kent with a bicycle chain, turned on and fired up to the maximum on sulphates.

 

frontkjø

4756384121_cf13a08f11_z

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

URBANE PROBLEMER: Frontside and backside cover,12”,1980.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

“A modern life a modern style accelerating on amphetamines”

 

In second verse all cues are given away, even using the word “amphetamine”, in a sentece, a slogan of the trans modern flâneur the younger Helge Gaarder in some way or the other seem to identify with. The neurotic hipster who turns away from the safety of nature and tradition, who hails the urban alienation, dystopian prophecy, neon light heaven, drug fueled ego, cybernetics, biometrics, cyborgism,biometrics and cloning of science fiction, radioactivity, pornographic mind, fetishism,Sado Masocism etc.

He acknowledge the dangers and horrors of the transmodern age, the implications of a “modern life and a modern style”, but do not hesitate to embrace them, even celebrate them. He immediately intergrated the cold steel electrified matrix into the flesh of his mind, like som fusion of a man and the machine, a vague ringer of the transformation his earlier lyrics of “Flue” and “Blålys” alludes to and eventually also takes place in the lyrics of “Metamorfose” on the “Op.” album:

 

Operasjon, transplanasjon (Operation,transplanation) Nå går jeg gjennom livet som en 3. person (Now I go through life in third person) Teknologi, moderne kirurgi: (Technology, modern surgery: Jeg står foran speilet (Standing in front of the mirror) Kan ikke kjenne meg selv igjen!(Can t recognize myself!)

 

 

Bandet1980_2                                           OPPLYSNINGSKONTORET FOR KJØTT: Promo poster for the “Op.” album

 

As I mentioned in my “prolouge” piece to these postings on KJØTT, my knowledge of their own thoughts and opinions on the KJØTT material and active years, in retrospect, was basically zero when I started on this piece in June 2011. The few things I knew about them, paraphrased fragmentaric quotes from a couple of infamous interviews impossible to get a hold on without a considerable amount of effort and the pretty skinny body of internet trivia on band and ex-members, were not the “meatiest” background for a subjective dissection of the objects at glance.

The reward you may be able to harvest from such a naked outlook in terms of collectable information for the writer to indulge in before picking up his pen and get to work, is of course the inevitability of fantasy and indivdual disposition. However, considering the fact that I ve been listening so intensily to the band since 1985, rememorized their lyrics, reflected upon them and got to know every song almost in perfect detail, I had more than enough cues to give the text some guing points of direction.

The first impression that came to my mind about the band, about punk  itself, was a presence of danger. My eyes were given a few glimpses of dangerous forces in the society in which we all live but somehow to a certain age is protected from learing all about, a parental strategy bound to have an outcome that might blow up in someones face, in one way or the other.

 

 

kjott.                                       “THE WORLDS GREATEST 12”” IN NORWEGIAN” *   

 
 
 

Nevertheless, from that first sight of the back cover of the landmark untitled 1980 12”, I could sense a presence of fear without being able to rationalize it. Basically, it spoke just as immediately to me as another cover revealed to my considerably more innocent eyes that day: Fresh Fruit For Rotting Vegetables by DEAD KENNEDYS.

Actually, both came out in 1980, though this found place five years later. Like Norwegian Metal Hero Anders Odden(CADAVER) points out on the blog launched in relation to Bernt Erik Pedersens book release of last year, there is in fact a musical similarity between these two releases that I almost can assure you were not connected neither way. Both bands had their debut that year, so none of them were established acts even in their own country, for starters. I seriously doubt that JELLO BIAFRA of DK would be able to verify that yes, 3 months before we into studios, we came across a totally obscure band from Norway(sic) which we kinda got influenced by to record our first album. All similarities between the two bands ends with their respective 1980 releases and, shortly put, they were rooted in 2 different generations that had coincided in time due to the delay of the Norwegian adoption of foreign trends in popular music.

 

roughly cut collage of polluting pipes(what is in their smoke?) and fragmented shapes of youth with a rather unhealthy halo around their images; a boy seems to either be sniffing glue from some kind of cloth stuck around his hand, while you see the profile of this girl who looks either sedated or dying(perhaps from the pollutions from the pipes in the background?). I failed to catch the case of “Elektrisk”, other than marking off a few cases of obscene language and the overall alienated awe of the song. Then you had a song about a guy that laid on the roof and shooting kids dead in the streets and will now be electrocuted for his crime, followed by the same hard speeding power rock, ornamented with Nihilist credo and that shameless uneasiness of the urbanly traumatized bored teenager of the modern Western civilization.

 

 

sexbt                                    SEXBOT MALFUNCTION: Could this be the new Tchaikovskian ballet?

 

This enables us to arrive at a most central theme in the work of KJØTT, not particularily preoccupied by the sheer existence of the shadowsides of the post industrial, postmodern hightech society, but more precisly concerned about the flavour of the observation, so to say. What seems all too obvious after you are well familiar with the body of work that remains after their final demise in 1981, is a sonority chemically stripped of any moral intonations or importance given to get a message through.

In accordance with the original spirit that possessed every particle that ever came out of the undisputed blue print of punk, SEX PISTOLS. No, “Anarchy In the U.K” was not any call for revolution, rather a officially call off, the organized rows of the peoples restistance against the sociopolitical iron rule of Maggie Thatcher will soon catch the torch, the virus, that will set their structures in fire, while a fever of death runs wild in a chaos where every individual is prescribed to find a way to get what you want by yourself. Is it possible to be lesser the agitator than a guy that states that HE wanna BE Anarchy? Otherwise, the “manifesto” is soaked in an almost total indifference and lack of conventional emotinal starture in attitude, themes and language.

 

clash3  GUNS OF BRIXTON: Clash City Rockers,1977

 

Punk projected a very different attitude towards the society it emerged from than the previous counter culture program of Beat and Hippy. It had been around long enough into the 70s to see that  these acid induced barefeeted happenings in the park of the big city neither would end the dubious war in Vietnam nor rearrange the cornerstones of the capitalist Western community.

To dream about peace and love after the many violent strokes of the early 70s, would seem like a misplaced joke, that why THE CLASH felt the need to sum it up in the antithesis of the worn out Hippy slogan: “Hate &amp; War”. For them, debatting what to write about in their songs with manager Berhard Rhodes, it seemed like a reasonable argument to just write on the stuff going on around them in inner city squatter London existence, as it was for JOE STRUMMER at the time. They were witnesses to the first street confrontations between the black community, the white supremacists in National Front and the police. So the words came quickly, headed by titles like “London´s Burning” and “White Riot”. In the latter STRUMMER even gives away his excitment about it, feeling for a “riot of my own”.

 

 

In an interview the band made for Norwegian teenage magazine, Det Nye, probably conducted as a background piece for the track “Se &amp; Hør” (Norwegian Gossip magazine) the band contributed with on a Det Nye kz samler called Hett, Svett og Fett in 1981, I got confirmed some of my theories and interpretations of the band that had cropped up during the years.

The headline of the piece, “Neonlys er vakkert!” (“Neonlights are beautiful”) leaves no doubt on the camp embracement of the noisy and artificial attributes of the modern urbanised age. Both Gaarder and Krohn mocks the romanticised longing for nature in our days, the refusal to adjust the human sensibility and state of conscience to the requirements of a highly advanced transmodern and, soon to come, transhuman society.

 

yjl6h14q

NEON JUDGEMENT: Rare KJØTT  interview in Det Nye, 1981.

5fdeyv8n

 

The interviewer even asks Gaarder if “he really can find the big city a sight for sore eyes”, on which he replies:

“Yes, absolutely. Even the most destructive and gruesome has an aestathical side to it. Even the act of injecting a toxic into the bloodstream, has an indeniable intriguing aspect to its horrors. Cold spike penetrating burning skin has something beautiful about itself despite the horrific habitual concept.

In “Kald Feber” Gaarder once again contemplates the amphetamine high. The title is most likely derived from the physical symptom of fever, which are identical with many of sulphate induced effects on the body; raise in body temperatuere, faster heart beat and higher blood pressure. However, thanks to the extreme dopamine release of the brain, you do not feel the fever burning under your skin, this fever comes without the pain of the ordinary fever you get from a flu, at least as long as it runs through your veins and effects your brain. The body is calm and the head cold, at least for a few more hours, when the cold fever wears off and introduces a less popular phase of the amphetamine experience curve, the come down.

 

mai 8104x                                                                           KJØTT: Op. LP(Mai Rec,1981)

 
 
 
 
 

 “Kald nål mot brennende hud, Karianne vil snakke med Gud”

 “Cold needle penetrates burning skin; Karianne wants to speak with God”

 

 

For once sake, it is not the authors own body that plays the role as battlefield and laboratory, but the corpus of an imaginary solitude female character,”Karianne”. She is the (anti)heroine, the Femme Fatale of the story. She is a solitary woman of unknown age but “old of nature” and with habits of ”cold culture”, referring to the injection of “blue crystals into shock pink blood”. I suppose you can draw legitimate lines to the character of a movie from the same year as “Op” came out, Christiane F (Christiane F:We Children from Bahnhof Zoo), Uli Edel, 198, as well as LOU REEDs “Stephanie”, from the classic VELVET UNDERGROUND song “Stephanie Says”, and his solo careers doppelganger of “Steph”, “Caroline”, from the sad “Caroline Says” , released on the Berlin album in 1973.

Even though we never gets to the rock bottom of the story of Karianne, we learn enough about her lasting self delusions of control over the situation, even “having the world in her own hand”, and destructive way of life to be able to visualize which kind of closure the story is most likely to have. This is a twisted deception of a chemically fuelled self esteem, trapped inside a trembling body, “a hotel of lust”, never getting enough. Karianne never thought of the possibility that these conversations with God (in the last verse even making love to Him ), would have its price, in most cases the price of your health, sanity and life.

 

 

sb2        KLONING: Modern day sexbots under production.

 
 
 
 
 
 
 

“Vi skal leke med roboter”

”We shall play with robots”

 

At the end of “Jeg gleder Meg til År 2000”(“I m looking foward to the year 2000”) at the end of the last “Op.” album, as the music fades out and all what is left are the murky voices of doe eyed kids letting their fantasies run off, you hear a kid wondering what the year 2000 will be like, probably thinking about the many scenarios projected in countless creative works of our age, in literature, pop lyrics as motion pictures: “We shall play with robots”, the kid suggests, not a farfetched vision for a world that already had seen the likes of Kraftwerks “The Robots”,Star Trek, Blade Runner or Star Wars, only to mention a few.

 

c7licw22

MODERN LOVE STORY:  Oxytocin: The Love Molecule?

 
 
 

The early and unreleased KJØTT song, “Science Fiction” (you will only find it one the official home page of the band), proves the initial thrill of the topic, in a similar way as the early obscure Krohn penned “Jeg Vil Ha Et Maskingevær”(“I Want a Machine Gun”) ensures the presence of the Agent Provaucators danger. Gaarder shows an interest for hot topics of his/our own time; trendy lingo/slang, scientific terminology, hypothetical future scenarios from both contemporary science as well as science fiction/philosophy: Alvin Toeffler, Donna Haraway, J.G Ballard, David Cronenberg, John Carpenter, Phillip H. Dick etc. “Kloning” on the untitled masterpiece 12”(1980), deals with the future possibility of cloning human beings, in addition to a seasoning of touchy , tension ridden words like:

 
 

epinnl1

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 

“Abort atom  Autonom Mikrohomo Kromosom Sadomaso diskodata Dildodadafabrikata”

 

                                                                                                                                                                    Inlay artwork for 12”,1980

 

 

“Instamatic” (Hue Uten Sanser, Mai Rec, 1980) has a fascination, some would call it fetish, for audio visual technology (adopting quite a few technical terms from photography). The title itself is partly a reference to the easy to load and use cameras of KODAK, especially the 110 and 126 models introduced in 1963, which were amateur friendly and cheap, so these cameras were partly some of the reason why the art of photography during the 60s and 70s got more available to a broader audience. As we have seen in other lyrics of Helge Gaarder, he has a tendency to use words with double or several meanings, creating neologisms as the ones above, “disko data, dildo dada” or simply adopting a term or word from one specific context (photography) and read new layers of meaning and allusion

 

Kjott ep                                                     Hue Uten SanserEP(Mai Records, 1980) 

 

into it. In this case, he take this model name of the camera and divides it into two seperate words, “instant” and “matic”, an operation which may open a door to a subtext in the lyrics of the song. There are references through the whole lyrics to the different parts of the process of creating a photographic image or audio visual, in a non chronological line. These terms are weaved into some stream of consciousness, where projections of the mind and sensations of a solipsistic distance to life. There is a sense of relaxation and stylistic serenity, as he observes the world from a point aloof.

He seems fully satisfied with “having a world of his own, a pretty model” for his pleasure only, behind the closed door of the dark room. Equally, the gadget freak finds delight in the role as a spectator of life, rather than taking an active part in it. He enjoys his place outside the real cabaret of life, finding this position more like the one of the puppet master or self sufficient artist than the isolated outsider who fell in love with a reproduction of the world, rejecting and blocking out the signals of the origin, to make more place to this “grandiose panorama”. So far all he sees, through a glass darkly, is sheer “beauty”. He is soon to ensure himself that “life is distant, so fine”. Then, all of a sudden, the panorama wall of glass cracks, sort to say, uncovering the sight of the world without the glass prism or multicolor filters:

 

“En forurensa sol, en neonfarga jord Fugler på flukt mitt forkanta bilde av verden”

“A polluted sun, Neon colored soil Birds in flight from my too squared vision of the world”

 

In the last verse, the dominating feeling or atmosphere is not the same as the self sufficient calm euphoric photographer or photo/video enthusiast as in the beginning, whose praise of the technological wonder of photography overbids each other in superlatives. It hails the reproduction of reality, an etching of the world, up to the heights of an instant transformation of the reproduction, an edited overview, being the default outlook of reality. At this point, the warning signs seem to crop up at the screens of his darkroom and the unbreakable belief in the camera/spectator mode is now given a shadow of doubt or ambivalence. Am I really, after all, entirely satisfied to only see the”video” instead of a real world when I gaze out of the window? Is “Neon at night” a full worthy substitute of daytime daylight?

 

“Med filter og fiks og kjemiske triks og deilige retromiks Ser ut av vindu video Neon som dagslys hver kveld Redusert som en drøm Eksponert elektrisk strøm”

 
 
 

“Filter, fix, chemical tricks and wonderful retromix Looking out the window video Neon as daylight every night Reduced like a dream Exposed electric power”

 

The line, “reduced like a dream“, is probably giving a hint of answer to these questions; his technically and chemically produced gaze of the world outside him did not prove to be a complete replacement for the view of the human eye, it falls apart, bit from bit, like a dream when you approach the awakening.

To be able to read the more hidden interpretation of “Instamatic”, the reader is required the knowledge of esoteric slang for the both technical aspects/methods as the general effects of the amphetamine high. Just for starters, the overall description of the eroticized isolated remodeling of the outer world is remarkably similar to the condition experienced in the “electrified” central stimulated mind. Just like the center of the brain blocks all signals of natural physical needs, the individual thought and reflection is also permitted the shut off of troublesome elements which may shatter the calm satisfaction of the solipsistic construction (duplicate) of existence.

There should be possible to say that these lyrics, plus  “Metamorfose” , “Hjern &amp; Metall”,”Beat Allegro” og “Hvit Hud Svart Skinn”( “White Skin, Black Leather”), invite you into the mind of a (post) modern urban mind, marked by the many different cues around, the anxiety, angst, the erotic edge, as it carries on its (drug fuelled) fantasies, playing around with words, not so unlike Arthur Rimbaud or William S. Burroughs. They seemed preoccupied with catching some feeling of a Zeitgeist, revealed in technological/sexual fetish, a Ballardian landscape of machines and a subtle paranoia, similar to Brave New World (Huxley) and 1984(Orwell). Some kind of madness of modernity lurks underneath the electric dream.

These themes are not strangers to the world of post-punk and new wave, many is quite typical to the artists of Gaarders own time, GARY NUMAN &amp;amp;amp; TUBEWAY ARMY, THE NORMAL, DEVO,B-MOVIE, ULTRAVOX, JOHN FOXX, DEPECHE MODE,SOFT CELL and NEW ORDER.

 

epinnl7                                            PUNK FLOYD: Inlay artwork 12”,1980. “Kloning” sheet     

                                                            

The style of both Hue Uten Sanser and “Op” owes much more to new wave and no wave, experimenting with synthesized beats( “Hjern &amp;amp;amp; Metall”), some jazzy grooves and a broader range in the vocals as well. It kind of reminds me of a hybrid of TELEVISION, RICHARD HELL &amp;amp;amp; VOIDOIDS, SKIDS, MAGAZINE, JOY DIVISION, NEW ORDER, A CERTAIN RATIO and GANG OF FOUR.

I have never had the opportunity to check these suggestions or references according to any existing source of verification/ falsification, as the interviews of the band are few and skilled analysis virtually non existing. Until now, thanks to

 

 

 

 

 

By the time of “Op.”, they had developed a distinct sound, pushing the conventional limits of experimentation within a rock context. This exploration was taken further in the post- KJØTT project, MONDUL MONTASJE, which featured all KJØTT members except from Krohn, who left the band to pursue a career of rock n roll, forming RAGA ROCKERS, which later would hit it quite big in the motherland during the 80s.

 

kød                                                MEATMARKET: Kjøtt, 1981. Photo: Petter Berg.

 

The lyrics of Michael Krohn is more concerned with the outer world, what is happening around him rather than the physical, mental and emotional state of his own body and mind. He embarks on a journey with a potential risk of controversy, and it is all on purpose. Not because he is a political rebel, his intentions are more of the traditional kind.. In many of the lyrics of KJØTT, Krohn seemed obsessed with the adoration of the “star” in modern human civilization; the fame of serial killers and vague notions on the role of mass media. “Mannen På Taket”(12”) is perhaps the most fit example. Another Krohn song, “Primitiv”(12”,1980), mocks the concept of happiness of modern civilization, in favor of the Neanderthal point of view:

 

 

epinnl3                                                  BODIES: Inlay artwork 12”,1980. “Primitiv” sheet.

 

 

 
 
 

“Jeg liker å pule og sove og le”

(“I like to fuck, sleep and laugh”)

 
 

 

It is like an outburst of teenage rage blended with lust, an ejaculating cock in the face of the Christian moral majority. Compared to Gaarder(who was older), Krohn is more shallow in his analysis, more focused on the provocative essence in the formulations, not the curios and joyful play with words so typical of Gaarder.

What they both have in common is an almost total absence of a political or ethical stance. They have no message or intention to establish any debate between themselves and the audience. When speaking of police in a song(“Blålys”), there is not the same politically charged temperament and call for justice as in “Snuten Kommer” (BETONGHYSTERIA) or “Snute Terror” (SVART FRAMTID). All eyes are on the persona, the body, the mind, in the desperate moment of sensation. The key words remain the same; danger, fascination, technology, chemical process, erotic fetish and a general sense of alienation and isolation. A technological, chemical experiment applied on the human body and mind.

Likewise, when the lyrics mention celebrities and idols, it is not so much a havoc of authorities as it is a form of adoration. In contrast to the iconoclasm of “Råtne Guder” (“Rotten Gods”) on the debut 7“ of Oslo punk contemporaries OSLO BØRS (Smukke Folks Børn, Krakk Rec,1979), you have the honest confession of the young man, caught up in dreams of stardom: This adoration has no other object before the eye but the fame itself, and the ambitions or craving for it is way stronger than any anti-religious notions you find in, for instance, “Be En Bønn” (KAARE &amp; PARTIET, 7”, 1980) . Krohn gave us some insight on his opinion on Christianity already back in the lyrics of “Nei Nei Nei”:

 

“Finnes det noe kvalmere enn Kristendommen?”

“Is anything more disguising than Christianity?”

 

In “Jeg Vil Bli Som Jesus” he throws away this marked distance to Christianity, in favor of a blunt lust for glory. By mentioning the political associate of the AKP in “Nei Nei Nei”, the influential Chinese “Communist” leader Mao, he also says something about the proportions of this wish for fame versus the importance of avoiding any direct association with Communism. If there ever existed a impetus to slag off the agitators of the red totalitarianism in a Norwegian communist cell(AKP) at the time Krohn wrote his “Nei Nei Nei” in 1979, it had completely vanished or transformed in the mind of an almost 1 year older Krohn penning “Jeg Vil Bli Som Jesus” in 1980:

 

 

epinnl5   PRETTY IN PINK: Inlay artwork,12”,1980

 

“Jeg vil bli som Mao Forandre mange ting Ha bilder av meg sjæl På alle vegga i Peking”

 

 ”I want to be like Mao Reform a lot of stuff Put up pictures of myself On every wall of Peking”

 

 

 

epinnl2

 

 
 

left SON OF SAM  Inlay artwork, 12”,1980.

 

right BRENDA SPENCER: 29. January 1979 16 year old Brenda who went trigger happy on kids outside the school at the street.

2001-04-18-spencer1

 

 

 

 

           

 

 

Never mind whatever reason made him dislike communism in 1979, here s the display of an unconditional drive of becoming an object of the same common adoration as the very same political camps beloved iconic superstars. In essence, it differs not as much as inch from the one that eventually paws the way of the stardom of serial killers, a theme the same author encounters in “Mannen På Taket”(“Man On the Roof”) on the same relase.

According to my knowledge of serial killer chronological history and its trivia and use in pop culture, we see the infamous US serial killer Son Of Sam, David Berkowitz, depicted on the front page of Newsweek on the inlay lyric sheet of “Mannen På Taket”. However, the fictional story corresponds better with the Brenda Spencer case of 1979, most famous through the BOOMTOWN RATS hit “I Don t Like Mondays”, for those who dare the rekindle it, where the killer, well familiar with weapons, calmly place herself at a window in her home and fired off shots at random kids outside a elementary school and killed 2. No remorse or regret. To memorize that ugly face of Bob Gedolf once again, singing “Tell me why?”: “I don t like mondays”, Brenda Spencer gave as official explanation for her crime.

 

 

3585582767_720e5f7e6f_b

 

“Take me and strap me To the electric chair But you’ll never kill me I’ll always be there Look over your shoulder Some dark rainy night A dull pain will hit you The sharp canine bit Son of Sam!”

                                  DEAD BOYS (“Son Of Sam”,1977)     THE ADVERTS: Gary Gilmore´s Eyes 7”,1977.

 

 

Serial killers was not a particulary unusual subject for a Punk or New Wave lyrics of those days; “Son Of Sam” was already a DEAD BOYS track by |977 and also, like “Mannen På Taket”, namechecks the grotesque instrument that already had become a plausible motif in Pop Art in Andy Warhols  Death Series. The Charles Manson case was literally speaking contributing to link the act of serial murder to popular music, as Manson both used the “Helter Skelter” title in relation to the killings as collaborating briefly with Brian Wilson of BEACH BOYS on a musical project.

The 1977 Punk hit single Gary Gilmore´s Eyes by THE ADVERTS, among the finest in the stall of 1st generation London Punk acts, featured an absurd tale of so called cellular memory, also plot for Japanese horror movie The Eye, where the protagonist has the eyes of US serial killer Gary Gilmore implantated as replacements for his own useless ones. The classic SIOUXSIE &amp; THE BANSHEES song, “Carcass”, deals with the guy who likes his girlfriends on meat hooks, tortured, killed and partated. THE DAMNED showed an early ringer for the Goth to come in their “Born To Kill” on the classic Damned Damned Damned album of 1977, a distant relative of Death Punk originators THE MISFITS, whose lyrics had killing as its main interest and focus, in evergreens such as “Die Die Die”, “Mommy, Can I Go Out And Kill Tonight?” and “Bloodfeast”

 

                        epinnl6

LEGENDARY PUNK DOTS

epinnl4                                                                      Inlay artwork of masterpiece 12” of 1980.

 

 

Krohn was more of a cheeky teenage nihilist, who did not care much about anything else than his own young at heart hedonism. In “Nå Vil Jeg Ikke Leke Med Teitinger Mer” (“I do not want to play with idiots no more”) on the 12”, he pretty much sums it up in the same nonschalant nihilistic indifference as ROTTEN sneers at his trafficlights in “Anarchy In the U.K”:

 

 

KJØTT live, Norwegian television, 1980.

 
 
 
 
 
 

“La trafikklysa leve sit eget liv”

“Let the traffic lights live their own life”

 
 

Krohn also had his share of drug references i, though they are very brief and of another nature than the vivid and metaphorically rich rock poetry of Helge Gaarder, which in many ways reminds me of the lyrics of Howard Devoto in MAGAZINE, though there is fair to suggest a possible influence from both LOU REED, IGGY POP, Tom Verlaine(TELEVISION), David Byrne (TALKING HEADS) and PATTI SMITH. While Gaarder strives towards strange, sometimes alienated formulations of what he experiences through this senses and conscience, Krohn is not willing to share much information with us, neither of the inner experience(except from what he likes and dislikes of the outer reality) or the physical manifestations of his or a fictive existence, the life of his flesh, Kjøtt, and blood.

In contrast to the amount and intensity of insight given in Gaarders lyrical lines, what kind of drug he is under the influence of, how it feels, the effects and side effects registered and rendered by physical and mental constitution, how it stimulates and engrave patterns of activity into the brain, for the good or bad. He gives such accurate detailed information on every thinkable aspect of it, such strong literal pictures and pin pointed comparisons, that it is possible to imagine oneself pretty close to the real experience. His use of both electricity and insects to describe the chemical and biological processes of his own body, is perhaps the best example of this. Another original feature of the literal production of Gaarder, is the use of neologisms, often quite successful ones, like “Lobotoman” in “Elektrisk”(12”) or “Dildodada” of “Kloning” (12”).’

Krohn, on the other hand, limits his drug references to the most general term of all kinds of narcotics in Norwegian urban slang, “dop” ( “drugs”), not to be confused with “dope” (“dop”), which is easy to do thanks to the identical spelling of these two different terms. “(Jeg Gleder Meg Til) År 2000” is the last song of the “Op” album and probably one of the last Krohn wrote for KJØTT:

 

“Jeg gleder meg til år 2000 Når jeg tenker meg hvordan det kommer til å bli Masse dop og masse mennesker Og et flashete fyrverkeri”

 

“I m looking forward to year 2000 When I think of how it s gonna be Loads of drugs and loads of people And some flashy fireworks”

 

 

kjott4

IN THE FLESH: Kjøtt live in 1981.

 

The one lyric he wrote on the Hue Uten Sanser 7”, “Clean Deal”, takes on something close to a parody of a street wise moral lecture on the rules of trade and interaction in the drug world. The ground philosophy of the drug dealer and the druggie, told to the rookie or new born drug addict. It fails to come through as particularly convincing, perhaps to the sudden change of Gaarders extended vocabulary and dialects/pronouncement from the two other magnificent Gaarder lyrics ( “Hue Uten Sanser” and “Instamatic”). Sounds a bit like if a black teenager would ape after his OG uncle, trying to use the right lingo and articulation.

Of course, one must always remind oneself that these words are the ones of a very young Michael Krohn, and after all, these are of a superior league compared to the worn out empty phrases of the average punk release, both in Norway as abroad, either being idiot savant to the point of embarrassment, like “Vi Vil Ha Øl” (“We Want Beer”) by DE SJENERTE, or the pseudo Communist ramblings of “Tyngende Ansvar” by OSLO BØRS. Anyway, KJØTT was not the only 1st generation Norwegian punk band to write crass, smart, tough , hard hitting and effective lyrics. I will return to these in a later post.

Both Gaarder and Krohn seem to have a slice of technological paranoia in their lyrics for KJØTT, as well as an vague ambivalence towards the future society of mankind. IT and digital revolution, mind control, trans humanism, cybernetics, AI etc. There is no doubt regarding a presence of a fear, fear of a possible future scenario, think “Big Brother”, mind control, thought manipulation, bar codes impregnated into human flesh etc. However, his curiosity is by far scared off. No way. He is going down under, into the secret chambers of the surveillance of the controlling unit. It is a dangerous mission, but Krohn gets “Under Jorda(“Op.”):

 

“Hei, kom inn! Vi ser deg i kamera – vi jobber under jorda Vi kjenner dine vaner ved hjelp av elektroder på vitale organer Kom inn er du snill Vi veit hva du vil”

“Hey, come inside We see you on camera, we work underground We know your habits through electrodes on vital organs Please, come inside We know what you want”

 

 

Any political conscience is lost to this case. These are visions of a future clinical society, though the protagonist never gets in the position of passing out any judgment. They merely, poetically put, brush out the observations of a fantasy, inhaling the air of “futurama”, exhaling a sensual technocracy. Please do fill in your Huxley, Orwell, Karin Boye future scenario, with or without political flavour or conspiracy theory. All will do, as they all imply the eyes watching over every step you take, yeah, thanks to new technology maby even monitoring the the process of thoughts in your brain, who knows? Whatever the future holds, I doubt it will be grey, peaceful or dull.  You sense the contours of the Metropolis of Fritz Lang, a modern stark and cold society:

 

“Jeg lever i Sodoma

Jeg svever i koma

Hypnotisert, ferdig programmert                                                            Hue uten sanser                

Hele verden danser”

I live in Sodoma

I gr

 

 

 

Inlay artwork of 12”(FS, 1980)

“In essence, the domain of eroticism is the domain of violence, of violation.”

GEORGE BATAILLE

There is this a ever present element of danger in the lyrics of both Krohn and Gaarder for KJØTT. The same appetite for destruction that raged in IGGY POPs bruised body during a THE STOOGES gig, as he tossed himself, half naked, into the drum set or cut himself with a knife, sneering out the lyrics of priceless anthems such as “Search &amp;amp;amp; Destroy” The tamed and civilized man is bored, longing for an abrupt return to the of animal state of existence. A total devoid of all restraints of modern civilization, in favor of a more primitive search for lust at…any price. It is an up rise with a total lack of noble ideals or the sober rationality of obedience individual.

“Give me fun, not anarchy

THE DAMNED

“I am more into chaos than music”

Steve Jones of SEX PISTOLS

The swing of the lyrical punch, the whip that lashes out at all systems that keep the animal within its neatly designed cage, is no gestus of a freedom fighter. Ironically put, it is more a plea for freedom to live out a fantasy of wanted enslavement, hinting at BDSM, like in classic THE STOOGES song “I Wanna Be Your Dog” or “Venus In Furs” by VELVET UNDERGROUND. An erotic kind of violent drive, the secret dreams of the “perverted” mind. To a society where man is believed to be a creature born with moral instincts and a will to good deeds, this represent a nihilist negotiation of establishment and all its conventional forms, morality and conformity. It is not the means or method for a utopian “good” cause, a “better world” or “world peace”. The revolution, the frenetic joy of chaos and destruction, is the goal itself. In contrast to the role punk took on for the next generation of bands, this was not another hippie idealist concept , some sort of “constructive / positive criticism”. Helge Gaarder makes it all clear in the opening line of “Instamatic”(Hue Uten Sanser 7”, Mai Rec, 1980), lending another term from photography to serve a role of double meaning:

 

“Jeg har negative øyne jeg ser verden i en video”

“I have negative eyes, I see the world as a video”

 

In-between all the austere images of horror, he finds a feeling that is just as terrifying as it is arousing. “I guess this is modernity”, Gaarder tells himself, and ask himself the one last reasonable question left to articulate in his universe, the ultimate nihilist wondering at the brink of a new era, the sentence from “Beat Allegro” of the “Op.” album:

 
 
 

KJØTT: Official “Beat Allegro” video,1981.

 
 

“Nei det er ikke lett når valget er fritt Hva vil du gjøre med livet ditt? Vil du kremeres eller begraves i Kristen jord?“

 

“No, it ain t easy when the choice is yours What do you want from your life? Do you prefer cremation or to be buried in Christian soil?”

MEAT THE BAND

MEAT TV

“Tv Eyes Stooges

NORWEGIAN 1st GEN PUNK ON

epinnl5epinnl7mai 8104xfrontkjøKjott ep1singlebakkjott4R-1834194-13044638946HJDzgzbabQcAmdPcZaoAwAYy21WNz2RMTLa1hDD-g5gfrontkjøkjottplakatBandet1980_2epinnl1miysb2kødkjott_etnyttfront9swzvd0r (2)front            4756384121_cf13a08f11_z1singel_2utgbOU epinnl34757021408_91e338b8f7_ocBandet1980_4epinnl8epinnl6epinnl4

 

LOST IN THE SUPERMARKET: H&amp;Ms  The Clash tee, summer

    2013

 

m o d e l   y e a r s  1538718_10151053378926611_1535027982_n

Read More »

skann0021

Read More »

d e r     b a a d e r – m e i n h o f     k o m p l e x                    ULI  EDE

Read More »

 

    

 

 

e d v a r d    m u n c h                  PETER WATKINS

Read More »

Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 96 other followers